Ulykken som ikke skulle skje

Artikkelen er over 14 år gammel

9.juli 1974 falt "idiotsikre" Ulriksbanen ned og Bergen var i sjokk. 30 år senere føles ulykken fremdeles uvirkelig for karene som havnet midt oppi katastrofen.

DEL

Fire mennesker mistet livet da Ulriksbanen falt ned. 9.juli i år var det 30 år siden den skjebnesvangre ulykken.

FALT RETT NED

Den ene vognen var kun meter fra å være på toppen av Ulriken, da trekkwiren røk. Nødbremsene skulle normalt ha hindret vognen i å skli nedover.

Men bremsene fungerte ikke som de skulle. Da den avrevne wiren hengte seg opp i første mast, falt banen rett ned og knuste.

BA dro tilbake til ulykkesstedet med tre av dem som havnet midt oppi katastrofen.

BLE KASTET UT I DET

Inge Morild var medisinstudent og 23 år gammel. Han pleide å sitte på brannstasjonen for å lese, med håp om å få være med som tredje hjul på vognen for erfaringens skyld. Denne dagen ble han kastet uti det.

– Det som sitter igjen som det sterkeste minnet er beskjeden vi fikk i ambulansen jeg satt i.

– «Ulriksbanen har falt ned. Kan ikke dere stikke opp og sjekke det» var beskjeden, forteller Morild.

Som nesten alle andre som rykket ut til ulykken, kom Morild til nedre stasjon, før han forsto at ulykken hadde skjedd på toppen. Deretter var det å ta beina fatt, med en medisinkoffert i hver hånd.

Trygve Hillestad var 24 år og fotograf for BA. Han dro for å se hva som hadde skjedd.

– Svetten rant og fluene surret rundt oss. På veien opp møtte vi en negresse som hadde vært vitne til at banen falt ned. Da hun fortvilet prøvde å fortelle hva som hadde skjedd, forsto jeg at det uvirkelige faktisk hadde skjedd, sier Hillestad.

MINNES STILLHETEN

Jobben som pressefotograf kom i annen rekke. Hillestad kunne livredning og fikk raskt bruk for det.

Henrik Dugstad arbeidet i politiet, og ble sendt til Ulriken for å få oversikt over skadesituasjonen. Noe av det han husker best er stillheten på ulykkesstedet.

– Man skulle kanskje forventet seg skrik og jammer, men slik var det ikke, forteller han.

En lege som tilfeldigvis var på fjelltur hadde kommet til ulykkesstedet og fått god oversikt over situasjonen. Han var ifølge Dugstad svært viktig i redningsarbeidet.

– Jeg vil trekke frem alle de som tilfeldigvis var i nærheten. De gjorde en fantastisk jobb, sier han.

30 ÅR ETTER

De tre forteller at ulykken fremdeles føles som en uvirkelig hendelse. Selv om de møtte sy net av sterkt skadde mennesker, har de ikke slitt med vonde minner i ettertid.

De tror at ulykken virket sterkere på folk som var i byen.

– Folk tenkte nok at dette skjer bare ikke. Og hadde vanskeligere for å tro at det faktisk hadde skjedd, sier Hillestad.

– Vi gjorde det vi kunne.

Artikkeltags