– Det meste av det barnas bestemor tjener på tigging i Bergen, sender hun hjem til oss. Det er ikke mye, kun et par hundre rumenske lei i måneden, forteller Laurentin Bobu.
En lei tilsvarer i overkant av to norske kroner. BA treffer Laurentin og deler av familien en brennhet septemberdag i deres hjem i Romania.
Vår ankomst er varslet, samme dag som vi besøker dem har de snakket med barnas bestemor på telefon. De var imidlertid ikke helt sikre på om vi faktisk kom til å dukke opp.
– Det er bra dere kom, så kan dere se med egne øyne hvordan vi har det her, hvordan vi bor, sier Laurentins kone, Maricica Patru.
Tigger for barnebarna
Noen dager tidligere, 2800 kilometer unna i et overskyet Bergen sentrum, har vi hatt vårt første møte med Angelica Bobu, bestemoren til de tre barna vi siden skal treffe i Romania. Hun har reist til andre siden av Europa for å prøve å forsørge familien sin.
Hun blir svært ivrig når hun hører vårt ærend.
Jeg har ikke lyst til å tigge, men jeg har ikke noe annet valg. Jeg er fattig.
Angelica Bobu
– Skal dere til Romania? Dere må besøke familien min. Dere må se hvordan de har det der. Det finnes andre her i byen som lyver om sin egen situasjon, og sier de er fattigere enn de er, men ikke jeg. Dra hjem til familien min, så får dere se, sier hun.
Vi treffer 57-åringen utenfor Hotel Norge, der hun har plassert seg for dagen med en kopp fremfor seg.
Ved siden av henne står en pose, som hun bruker til å oppbevare tingene sine i, samt et bilde av barnebarna.
Hun viser bildet til oss, to jenter med alvorlige ansikter og en ung gutt.
– Hvis dere treffer dem, kan dere ta et nytt bilde av dem til meg? Jeg ønsker meg et bilde der det lange vakre håret til jentene vises bedre, sier Angelica.
Hun forteller at pengene hun tjener ved å tigge, penger hun får av ulike forbipasserende bergensere, sendes av gårde til familien i Romania.
Kun det hun trenger til livsopphold og husleie beholder hun selv.
Hennes største bekymring er at familien, som består av alle hennes fire voksne barn, deres ektefeller og deres barn igjen, skal miste huset i Romania.
– Det er et lite og fattigslig hus, altfor lite for hele familien, men det er bedre enn ikke å ha et hus i det hele tatt, sier hun.
Uten innlagt vann
Tilbake i Târgu Jiu, beliggende i sørvestlige Romania, har vi funnet frem til adressen vi fikk beskrevet.
Byen har omtrent 95 000 innbyggere, og er fylkeshovedstad. Nesten midt i sentrum av byen, i et område som ellers stort sett består av moderne blokkleiligheter, ligger det gamle, slitne huset, med en liten gårdsplass utenfor. Huset er i murstein og sement, malt i en sterk blåfarge.
Det spankulerer noen høner i et inngjerdet område på den støvete gårdsplassen. I det ene hjørnet står et falleferdig skur. Forskjellige eiendeler og skrap ligger henslengt rundt omkring, et par sykler i varierende stand, ulike typer trevirke som skal brukes til ved til vinteren, jernskrap og en gammel parabolantenne.
Huset har ikke innlagt vann, og vann til alle gjøremål må hentes i flasker fra en pumpe noen minutters gange fra huset. Kontrasten til de fleste omkringliggende boligene, som er av moderne standard, er stor. Huset, som består av fire rom, er hjemmet til alle Angelicas barn og deres familier.
De fleste voksne er imidlertid på reise når BA kommer på besøk. Vi blir fortalt at flere av dem er i Italia, for å tjene penger enten ved å jobbe eller tigge.
De lever av det bestemor tjener i Bergen
Vi treffer Angelicas sønn Laurentin, hans kone Maricica Patru og de tre barna ekteparet har ansvaret for, deres sønn Cristian (11) og deres to nieser Sorina Roberta (12) og Bianca Andrea (9). De to jentene har blitt oppdratt av sin bestemor, som nå er i Bergen. Jentenes mor forlot familien for mange år siden, blir vi fortalt. Deres far er i Italia. Ingen har fått livstegn fra ham på flere måneder, og han har heller ikke sendt penger til familien.
Laurentin og Maricica forteller at de har brukt pengene de sist fikk tilsendt fra Angelica til å kjøpe skoleutstyr til barna. Selve skolegangen er gratis i Romania, men skolemateriell og klær må betales for. Ingen av de to voksne har jobb, så i tillegg til det de får tilsendt fra utlandet, lever familien på sosialstøtte og barnebidrag.
Støtten er på 350 lei i måneden. Barnebidrag er på 90 lei i måneden per barn.
Det gir familien 970 rumenske lei, eller like over 2000 norske kroner, å klare seg på i måneden.
Romania er et lavkostland sammenlignet med Norge, men ikke proporsjonalt med inntekten til denne familien, og utallige andre i deres situasjon.
Ifølge tall fra Eurostat for 2014 er prisnivået for en vanlig husholdning i Romania 46 prosent under gjennomsnittet i EU. Tilsvarende prisnivå for Norge er 48 prosent over EU-snittet.
Det betyr at det er nesten tre ganger (2,74 ganger) billigere i Romania, men inntektsnivået er betydelig mer enn tre ganger lavere.
Selv de som er i full jobb har problemer med å få økonomien til å gå rundt.
Gjennomsnittlig månedslønn i Romania er ifølge økonominettstedet Trading Economics i overkant av 2500 rumenske lei, eller 5358 norske kroner.
Gjennomsnittlig norsk lønn er til sammenligning 42 300 kroner brutto i måneden, ifølge SSB.
Det de har å rutte med i måneden er helt enkelt ikke nok, og derfor er de avhengig av hjelp fra familiemedlemmer, som Angelica i Bergen og de andre familiemedlemmene i Italia.
Bekymret for bestemor
Angelica har reist frem og tilbake i Norge i en toårs periode.
Hun forteller til BA at hun er svært syk, hun har både hjerteproblemer og strupekreft, i tillegg til en rekke andre helseplager.
– Min situasjonen er svært vanskelig. Jeg har ikke lyst til å tigge, men jeg har ikke noe annet valg. Jeg er fattig. Uansett om det regner eller blåser ute, er jeg på gaten og tigger. Av og til er det ingen som gir noe. Det er veldig stressende, sier hun.
Familien i Romania er klar over at livet på gaten i Bergen ikke er en dans på roser for deres mor, svigermor og bestemor.
De er bekymret for henne, ikke minst på grunn av helsen hennes. Angelica har fortalt dem at det er kaldt i Bergen, at hun tigger på gaten, at hun av og til må sove ute.
– Hun sier likevel at det tross alt er bedre å være i Bergen enn i Romania, hvor hun ikke tjener noen ting. Hun tjener mer på tiggingen i Bergen enn hun får i sosialhjelp her, forteller Maricica.
– Det hadde vært bedre om vi kunne vært sammen, men siden vi ikke har noe annet å leve av er tigging en løsning, sier Laurentin.
I mars i år la Bergen kommune frem en kartlegging av personer fra Romania som er i Bergen for å tigge, pante flasker eller på andre måter forsørge seg.
I kartleggingen kom kommunen i kontakt med 70 personer i dette miljøet. Det nøyaktige antallet som er i Bergen er vanskelig å fastslå, ettersom de færreste registrerer seg hos politiet eller på andre måter tar kontakt med offentlige myndigheter. I all hovedsak består denne gruppen av romfolk.
Flertallet av de spurte oppgir at de er i Norge fordi det ikke finnes inntjeningsmuligheter til dem i hjemlandet, og at pengene de tjener går til å forsørge familie, betale ned gjeld eller til å prøve å oppfylle et ønske om en bedre bolig i Romania.
Frykter huset kan tas fra dem
Familien som er igjen i Romania frykter i likhet med Angelica at deres situasjon kan forverre seg, ved at de mister huset sitt.
Det har vært en langvarig tvist om eierforholdene, og nå frykter de at det bare er et tidsspørsmål før huset tas fra dem.
Taket er ikke tett, huset preges av generell slitasje og er forfallent mange steder.
Denne varme septemberdagen er det plagsomt mange fluer som svirrer rundt innendørs.
– Om vinteren sover vi alle på ett rom, for å holde varmen. Det kan bli veldig kaldt, og vi har ikke råd til ved til å varme opp flere rom.
De har en liten kjøkkenkrok utendørs, under tak. Der har de kokemuligheter samt et kjøleskap.
Til tross for at huset er fattigslig og uten de bekvemme fasilitetene som moderne bygg har, er dette familiens hjem.
Drømmen er å kunne utbedre det med flere rom, innlagt vann og et ordentlig toalett, men den fremstår som uoppnåelig.
– Vi har hatt livet vårt i dette huset i mer enn 30 år. Mange i familien, inkludert meg, har bodd her hele livet, forteller Laurentin.
Vanskelig å finne jobb
Familien ser ikke særlig lyst på fremtiden.
– Å få en jobb i Romania er ikke et reelt alternativ. Jeg hadde en jobb en periode, men mistet den. Nå får jeg ikke ny, sier Laurentin.
Hans høyeste utdanningsnivå er ungdomsskole, i likhet med mange andre i hans generasjon.
Om vinteren sover vi alle på ett rom, for å holde varmen. Det kan bli veldig kaldt, og vi har ikke råd til ved til å varme opp flere rom.
Laurentin Bobu
For å øke andelen som tar videregående skole og høyere utdannelse er det i en rekke jobber innført krav om at man må ha gått videre fra ungdomsskolen.
For dem som ikke har det, er det nesten uoppnåelig å komme inn på det allerede tøffe arbeidsmarkedet.
Tall fra Trading Economics viser at Romanias arbeidsløshet var på 6,8 prosent i juli i år, noe som tilsvarer en halv million arbeidsledige mennesker. Blant unge er arbeidsløsheten på hele 23,3 prosent.
Maricica forteller at hun tar småjobber der hun kan, som vaskeoppdrag, men at det ikke finnes mange av dem heller. For de to voksne er det uaktuelt å reise utenlands for å prøve å tjene penger slik resten av familien har gjort.
– Vi må bli her, passe på barna, sørge for at de kommer seg på skolen, sier Maricica.
– Vet at noen lyver
Deres situasjon er ikke unik. De kjenner til svært mange som er i lignende situasjon som dem, der flertallet av de voksne i familien er i et annet land for å tjene penger.
– I Norge finnes det mennesker som er skeptiske til om de som tigger på gaten egentlig behøver hjelp. Hva tenker dere om det?
– Vi har hørt at det finnes noen som har store hus og som ikke trenger pengene, som utgir seg for å være fattige. Men noen gjør det fordi de er fattige og ikke har andre muligheter. Da handler det om å finne en måte å overleve på, selv om det betyr å tigge, sier Laurentin.
At det ble Norge og Bergen Angelica valgte å reise til, er litt tilfeldig.
Familien hadde hørt om Bergen fra noen de kjenner, som hadde vært der. De forteller at de dessuten hadde sett på nyhetene at Norge var et godt sted å dra.
Transporten til Norge fra Romania organiseres på ulike måter, får vi vite.
Angelica reiser som oftest med bil, og transporten organiseres gjennom venner og bekjente. Innimellom organiseres hele busser.
Mange legger det opp slik at betalingen for transporten må betales når man kommer frem.
Dermed går det ofte en periode før man kan sende noe penger hjem, avhengig av hvor mye penger man skylder til dem som står for transporten.
Vennskap på tvers av språk
Tilbake i Bergen går Angelica med et sårt savn etter barnebarna sine. Vi treffer henne igjen etter vår reise til Romania, denne gangen sitter hun på hjørnet av Rådhusgaten og Olav Kyrres gate.
Hun får tårer i øynene når hun ser at vi har med bilder av barnebarna slik hun ønsket seg.
– Jeg savner dem sånn. De to jentene er det i praksis jeg som har oppdratt. Jeg tenker på dem hele tiden, sier hun rørt.
Vi spør henne hvordan hun har det, hvordan hun opplever å være i Bergen og hvordan bergenserne oppfører seg.
Hun forteller om gode dager når folk smiler og gir penger, og dårligere dager når ingen gir noe.
Hun understreker at hun kun håper på en liten oppmerksomhet, en liten slant, alt er bedre enn ingenting for henne som ikke har noe, sier hun.
Intervjuet vårt avbrytes plutselig av en dame med favnen full av bakverk.
– Unnskyld at jeg er sen, jeg skulle jo være her klokken 1500, sier den nyankomne andpustent, mens de to kvinnene gir hverandre en klem.
Silje Lie, som damen viser seg å hete, forteller at de to pleier å ta samme buss, og at de har utviklet et vennskap til tross for at de ikke deler felles språk.
Folk må slutte å irritere seg over andres fattigdom og behandle alle med respekt,
Silje Lie
– Jeg kan ikke et ord rumensk, hun kan ikke engelsk eller norsk, men det er mye man får sagt med hendene, sier den norske kvinnen.
Hun forteller at hun har en avtale med et bakeri om å få hente bakervarer som de ikke har solgt, og at hun pleier å dele det ut i byen, til blant annet Angelica.
– Slike som henne, som viser meg så mye respekt og vennlighet, gjør at jeg blir helt varm inni meg, sier Angelica, og må tørke et par tårer til mens hun viser Silje bildene av barnebarna.