Mens foreldrene tigger i Bergen, hviler ansvaret for tvillingene på Armandos (14) skuldre

– Det er klart jeg savner foreldrene mine. Det gjør vi alle sammen. De små spør etter dem hele tiden, sier Armando mens han stryker brødrene sine over håret, med et blikk som er altfor voksent for en 14-åring.

Armando, eller Gerrard som han egentlig heter selv om alle bruker kallenavnet hans, bor på den rumenske landsbygden sammen med sine to små tvillingbrødre, David og Petrut (4).

Foreldrene til de tre guttene er i Bergen. Pappa Constatin Holtea og mamma Irina prøver å tjene nok til livets opphold for seg selv og sine barn, gjennom å tigge og ellers ta de småjobbene de kan få.

Hjemme i Romania har 14-åringen hovedansvaret for de to små tvillingbrødrene sine.

Skal giftes bort

Familien bor i landsbyen Ciocadia, et par mil utenfor byen Târgu Jiu. På hver side av bilveien som går gjennom landsbyen ligger det hus, noen små, noen litt større. Noen svært falleferdige, andre er i bedre stand.

På veien suser med jevne mellomrom biler av ulike merker og prisklasser forbi. Ikke sjelden må de kjøre forbi en hest som trekker en fullastet kjerre. Hestetransport er et vanlig syn i hele Romania. 

De tre barna bor i foreldrene sitt hus, et rosa murhus som består av to rom. I nabohuset, på samme gårdsplass, bor bestefar Aurel Holtea og bestemor Olimpia.

Fordi besteforeldrenes helse skranter, har bestemor Olimpia tatt et valg:

14 år gamle Armando skal gifte seg.  

– Vi trenger et par ekstra hender i huset. Vi har ikke noe annet valg, forklarer hun. 

Besteforeldrene deler sitt hus med to voksne sønner og deres koner og barn. Alle de voksne er i utlandet for å tjene penger, blir vi fortalt.

– Det er for mye for oss å ha ansvaret for alle barnebarna med vår helsesituasjon, utdyper Armandos bestemor.

To dagers bryllup

Den kommende bruden er ett år eldre enn sin blivende ektemann.

15 år gamle Lavinia Marin kommer fra Tîrgu Jiu, en halvtimes kjøring fra landsbyen.

De to ungdommene kjenner hverandre godt fra før.

Hun smiler og ser forelsket ut når vi spør om det forestående bryllupet. Hun forteller at de skal ha et tradisjonelt bryllup, med fest i to dager og mange gjester.

Hun gleder seg, sier at hun er lykkelig. Hun skal hjelpe til med å passe på de to små tvillingene, forteller hun.

Hun og Armando skal følge dem til barnehagen, som ligger en kilometer unna, hver dag.

Armando er litt mer tilbakeholden når han snakker om det forestående bryllupet.

Han forteller om romfolkets bryllupsskikker, som at festen holdes i brudens hjem den første dagen, og i brudgommens den andre.

Bryllupet skal stå neste gang Armandos foreldre kommer hjem fra Bergen, trolig i desember.

Sist de var i Romania, for en måneds tid siden, hadde foreldrene med seg elektronikk som de hadde funnet i bosspann i Bergen. Det selger de og tjener litt penger på i Romania.

Det hender at de sender hjem elektronikk de har funnet også, forteller familien. 

Da de var hjemme i sommer fikk foreldrene begynt på det som skal bli fundamentet til et eget lite hus til det kommende brudeparet.

– Vi må bygge på det litt etter hvert, når vi har penger. Vi vet ikke når det kan bli ferdig, forklarer bestemor Olimpia.

Mange år i Bergen

Gårdsplassen vi befinner oss på er omkranset av de to rosa husene, grunnmuren til det som skal bli hus nummer tre, samt et par uthus.

Overalt går det kyllinger eller gjess og nipper til korn. Det ligger store hauger med trevirke av ulikt slag rundt omkring, som skal bli ved til vinteren.

Fastlenket til et av uthusene står en stor hund, som ironisk nok heter Hest.

Hest er bestevenn med bestefar Aurel, som leende klapper hunden. På et øyeblikk forvandler Hest seg fra en tilsynelatende mannevond, bjeffende hund til en som logrer og vil ha kos.

Aurel og Olimpia har også bodd i Bergen, i kortere perioder over mange år. Spesielt Aurel er trolig et kjent ansikt for mange bergensere, han pleide å sitte ved lille Lungegårdsvann og spille trekkspill.

De to forteller at det var da Aurels helse begynte å skrante at de måtte bli i Romania, mens den yngre generasjonen har overtatt reisevirksomheten.

– Det er så kaldt i Bergen. Jeg tror det var kulden som gjorde at han ble så syk, sier bestemoren.

Aurel har mye positivt å si om bergenserne og måten de ble møtt på da de bodde i Bergen.

– Bergen er en kjempefin by, bergenserne er vennlige. De som ville ga penger, andre ga ikke noe, men alle var høflige og oppførte seg bra mot oss, sier han.

Han forteller at de tjente greit med penger i Bergen.

– Vi kunne tjene rundt 2–300 kroner om dagen, noen ganger så mye som 500 kroner på en dag, forteller han.

Til sammenligning er en gjennomsnittlig månedslønn i Romania på 5385 kroner, mens de som lever på trygd får cirka 700 kroner i måneden per person.

Aurel sier at de oppholdt seg i sentrum på kveldstid i helgene, for å spille for bergensere på vei ut eller hjem fra byen.

– De er glad i å drikke, hehehe, sier han.

Olimpia forteller at hun solgte blomster i helgene. Også hun forteller at de ble behandlet fint i Norge, og understreker at det gjorde de også da de var der.

– Vi har hørt at det finnes rumenere som stjeler fra bergenserne på kveldstid. men vi gjorde aldri det. De som holder på slik gir oss dårlig rykte, sier hun.

Se Aurel Holtea fortelle om sin tid som trekkspiller i Bergen i videoen over.

Bare besteforeldre igjen

Det er nå snart gått et halvt år siden guttenes foreldre dro til Bergen for første gang.

Guttenes mor, Irina, sitter som oftest ved Lille Lungegårdsvann, der hun strikker mens hun tigger.

Garnet har hun fått av en dame fra en kristen organisasjon, som også hjelper til med å selge videre det som strikkes.

Guttenes pappa, Constantin, sitter i Vestre Torggaten, ved siden av 7–11. Han tigger her. På kveldstid pusser han sko.

Pengene de kan avse sender de via Western Union til Romania, der de får en betrodd voksen til å hente dem og levere til barna.

I landsbyen der de bor er det nesten bare besteforeldre og barn igjen. Foreldrene er i utlandet.

Svært mange av dem er i Bergen.

 – Folk er snille i Bergen, sier bestemor Olimpia når vi spør hvorfor så mange fra landsbyen deres velger å dra hit.

 Olimpia og Aurel forteller at transporten til Norge skjer organisert, i store biler.

– Det er vanlig å reise mange sammen. Ikke bare fra landsbyen, men også folk fra andre områder deler transport. De drar i store biler eller busser.

Sluttet på skolen

14 år gamle Armando, som fyller 15 i november, er ferdig med 8. trinn på skolen. Det tilsvarer ungdomsskolen i Norge.

Han skulle begynt på videregående denne høsten, men det blir ikke noe av.

– Nærmeste skole er tre mil herfra. Vi har ikke råd til å sende ham dit, sier bestemoren.

Transport til skole er noe familien må betale for selv.

Armando forteller at foreldrene ringer to ganger i uken for å snakke med barna sine. De spør hvordan det går, om de trenger penger. 

Han forteller at han nå er blitt vant til å ha ansvaret for småbrødrene sine, og at det var vanskeligere i begynnelsen.

– Jeg leker med dem, passer på at de har det bra. Jeg tror ikke situasjonen ville vært så veldig annerledes hvis foreldrene våre hadde vært hjemme. De ville uansett vært opptatt, mener han.

Guttenes mor i Bergen forteller oss at hun aller helst skulle ha fått seg en jobb i Romania.

Slik situasjonen er, gjør hun og barnas far så godt de kan for å tjene penger til barna sine, forteller hun.

Om giftermålet som 14-åringen hennes skal inngå gjentar hun bestemorens ord: De trenger hjelpen et ekstra par hender kan gi.

– Vi håper vi kan reise hjem til bryllupet, sier hun.

Ønsker seg en jobb

Tilbake i Romania har de fire år gamle tvillingene David og Petrut vent seg til å ha besøk av norske journalister.

Petrut har på seg en T-skjorte med bilder av Biler på. Vi forteller at den filmen er veldig populært i Norge.

– Klærne kommer fra Norge, foreldrene hadde dem med seg sist de var på besøk, svarer bestemor Olimpia.

Tvillingene leker på gårdsplassen, men holder seg hele tiden i trygg nærhet av storebror. 

De er tydelig også svært trygge på deres kommende svigerinne, Lavinia.

Bestemoren forteller at skikken er at når barna fyller 18 år, må de klare seg selv. Mange velger da å følge i sine foreldres fotspor og dra til utlandet for å prøve lykken der.

Vi spør 14-åringen som snart skal bli noens ektemann hva han drømmer om. Hva han håper fremtiden skal bringe.

Han nøler litt.

– Jeg håper kanskje å få meg en jobb en dag, men jeg tror ikke det kommer til å skje. Jeg har for lite utdannelse. Jeg kommer sikkert til å måtte gjøre som mine foreldre, dra til utlandet for å tjene penger jeg kan sende hjem til familien, sier han. 

– Jeg har aldri vært utenfor Romania før, legger han til.