Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Det politiske miljøet i Bergen har en lang tradisjon for å ville ødelegge fine urbane verdier. Altfor ofte har forsøkene vært vellykkede. Men i noen avgjørende sammenhenger er vandalismen blitt stoppet, takket være klarsynte og handlekraftige enkeltpersoner med folkemeningen i ryggen. Typisk er det at slike redningsaksjoner skjer i tolvte time, med et nødskrik.
I min levetid har det ikke skortet på spektakulære eksempler. All småhusbebyggelse i Marken skulle jevnes med jorden, til fordel for et digert kjøpesenter med 1200 parkeringsplasser. Langs Fjellsiden var det planlagt å erstatte den tradisjonelle bygningsmassen med en serie lange lamellblokker. Vågsbunnen skulle omformes til et motorveikryss, også der med plass til over tusen parkerte biler.
At det dreide seg om noen av byens mest tradisjonsrike og pittoreske strøk, ble tillagt liten vekt fra planleggernes side. Gamlebyen var nedslitt, sentrum trengte et mer tidsmessig preg. Det hele strandet på svak kommuneøkonomi, treg planlegging, og en voksende folkelig motstand.
Men det var på hengende håret at ikke Kjøttbasaren ble revet. I kompaniskap med Samorganisasjonen hadde Arbeiderpartiet, med hegemonisk makt i bystyret, fått det for seg at basarbygningen fra 1877 måtte vike for et nytt Folkets Hus. I 1965 gikk bystyret inn for rivning. Stemmetallet var 39 mot 38. Men da mindretallet truet med å anke saken inn for Kongen, ga de rivningskåte opp. Basaren ble stående.
I forkant hadde det vært en opprivende strid, der byens fremste kulturpersonligheter engasjerte seg. Legendarisk ble arkitekt Ole Landmarks innlegg i Bergens Tidende: «Fingrene fra Kjøttbasaren, kjeltringer!»
Og så var det Bryggen, da. Under katastrofebrannen i juli 1955 skal tilskuere ha forsøkt å hindre brannvesenet i slukningsarbeidet. Hver gang bygninger raste sammen, var det applaus.
Aversjonen hadde delvis en sammenheng med tyskerhatet fra krigens dager, delvis en oppfatning om at hele anlegget hadde utspilt sin rolle. På lik linje med alt det andre ruklet og rasket som preget gamlebyen, hørte ikke et middelaldersk fiskemottak hjemme i en moderne tid.
Etter brannen skortet det ikke på forslag om å rive det som sto igjen, til fordel for sekstitalls-mastodonter i stål og betong. Når restene av Bryggen ble berget, var det først og fremst takket være Asbjørn Herteig. Han ledet utgravningen av branntomtene. Ved siden av å være en avantgardistisk arkeolog, var han en fremragende formidler. Ettersom arbeidet var så omfattende, fikk han rikelig tid til å bearbeide opinionen.
Herteig er mannen bak både Bryggens Venner og Stiftelsen Bryggen. Den forhatte Tyskebryggen, rottebefengt og stinkende av århundregammel tørrfisk, sto opp fra asken som byens ikon og emblem.
Alt vel, så lenge det varte. Frem til nå. Som noen har fått med seg, er Bryggens integritet og fremtidsutsikter truet av en jernbaneutbygging som også vil skamfere store deler av sentrum for øvrig. Og i typisk bergensk ånd, med en lang tradisjon i ryggen, er det ørsmå marginer om å gjøre mellom ødeleggelse og bevaring.
Generasjonspartiet har klaget på kommunevalget i Bergen
Byens kanskje mest skjellsettende lokalvalg har vært et kraftig spark i baken på kreftene som vil belite seg, og dermed godta at en jernbane skal brøyte seg frem over Torget og Bryggen. Inn i bystyret er det kommet dedikerte mennesker, med vilje til å kjempe for en tilsynelatende tapt sak. Sånn sett er vi tilbake på det hengende håret som berget Marken, Kjøttbasaren, og restene av Tyskebryggen. For gamle Bjørgvin kan disse representantene utgjøre den lille forskjellen.
Blant dem er det en fornøyelse å merke seg Torstein Dahles comeback i manesjen. At Gubben i Rødt vandrer tilbake inn i bystyret på en rød løper av slengere, er for Bergens vedkommende den største gjenoppstandelsen siden Lasarus.
For å holde oss i det høystemte toneleiet, med et nikk til Torsteins marxist-leninisme, er det fristende å sammenligne med da Lenin ankom Finnlandsstasjonen i St. Petersburg og ga støtet til bolsjevikrevolusjonen. Hans første oppgave var å banke vett inn i skallen på partifellene. Vi får håpe at Torstein makter det samme med de forvillede Rødt-representantene. At han har erstattet Lenins plomberte jernbanevogn med en bybanekupé, er jo ganske søtt.
I skrivende stund er det natt til fredag. Haraballet i Bergen tar nye vendinger fra minutt til minutt, så jeg gir ingen garanti for at gehalten i denne kommentaren er gangbar mynt på lørdags morgen. Men slik det nå ligger an, ser det ut til at Høyre og renegaten Venstre skal vakle seg inn i fremtiden sammen. Med støtte fra Arbeiderpartiet!
Ja visst. Sannsynligvis er det på bakrommet gjort en stilltiende avtale mellom de to store partiene. Uavhengig av hvem som til sist ender opp på toppen, vil de forsøksvis blokkere ethvert tilløp til omkamp om bybane-traseen. Men konsekvensen av denne desperate strategien er at det kan sementere seg en solid tunnelblokk på utsiden av et byråd som, uansett farge, vil være en verre svekling enn det inneværende.
Frp, Bergenslisten, INP, Senterpartiet og Pensjonistpartiet. Etter alt å dømme får Torstein pisket Rødt på plass. En slik tverrpolitisk allianse vil sette bergenspolitikken på hodet. Beliteren Meyer må nok gå skuffet inn i den politiske hverdagen. Siste ord om Bybanen er ikke sagt. Snarere tvert imot.
