Helt fra 1960-tallet har det vært ulov­lig å sette opp naust, kaier, bryg­ger og andre instal­la­sjo­ner i det såkalte «hund­re­me­ters­beltet» fra sjøen. Men frem til 1985 var det like­vel bare nød­ven­dig å sende en mel­ding til kom­mu­nen om man like­vel ønsket å gjøre det. Siden har byg­ge­pro­sjek­ter i strand­so­nen vært søk­nads­plik­tige, noe som i rea­li­te­ten betyr at til­taks­ha­ve­ren tren­ger dis­pen­sa­sjon for å få bygge. Mange kom­mu­ner har i peri­oder vært rund­hån­det med slike.

I 2008 fikk kom­mu­nen gjen­nom en ny plan- og byg­nings­lov en streng plikt til å for­følge his­to­ri­ens over­tre­del­ser. Bergen satte året etter i gang sitt eget strand­so­ne­pro­sjekt. Ulike vir­ke­mid­ler, som fly­foto og gamle, man­gel­fulle arki­ver ble tatt i bruk for å avsløre lov­brudd. I Bergen ble 2800 eien­dom­mer kon­trol­lert, og i hele 1400 av dem ble det mis­tenkt lov­brudd. 600 ble arki­vert som baga­tell­mes­sige og puttet i skuf­fen, noe det nye lov­ver­ket åpner for. Av de 800 gjen­væ­rende sakene er 200 ennå, over ti år senere, ennå ikke avgjort.

Det er flere grun­ner til at strand­so­ne­pro­sjek­tet nå ser ut til å tære på både grunn­ei­ere og poli­ti­kere. Den ene er at noen begre­per som blir brukt er lite kon­krete. For eks­em­pel er det ikke klart defi­nert hva som er baga­tell­mes­sig, eller «av mindre betyd­ning», som det heter i loven. Tall­rike medie­opp­slag tyder på at begre­pet blir prak­ti­sert noe ulikt fra sak til sak. Det blir tyde­lig ikke minst når komi­te­le­der Geir Stei­nar Dale (Ap) ikke kan love at til­taks­ha­vere blir behand­let likt.

En annen utford­ring er at mange av instal­la­sjo­nene i vann­kan­ten er av gammel dato. Det betyr at de som en gang even­tu­elt sendte mel­ding om til­ta­ket, ikke lenger er blant oss, og pro­ble­met blir sendt videre til neste gene­ra­sjon. Eller det kan være nye eiere som får jobben med å rette opp det kom­mu­nen, mange tiår senere, mener en gang i tiden ble ulov­lig opp­ført.

Det leder videre til neste inn­ven­ding, kom­mu­nens egne man­gel­fulle arki­ver. I en tid da omfan­get av byg­ge­saks­av­de­lin­gen var bety­de­lig mindre enn i dag, har også arkiv­prak­si­sen trolig vært av en annen kva­li­tet. Kom­mu­nen legger på en måte ansva­ret for det over på til­taks­ha­verne når de krever pålegg om ret­ting hvis det ikke fore­lig­ger infor­ma­sjon som til­sier at til­ta­ket er lovlig opp­ført. Bevis­byr­den blir med dette snudd. Det kan vel godt tenkes at slik infor­ma­sjon ikke har fulgt gene­ra­sjo­ner eller nye eiere.

Nylig hadde utvalg for byut­vik­ling 37 slike saker til behand­ling. Der byrå­det gikk inn for å kreve tiltak, snudde utval­get 24 av dem. Også par­ti­ene som sitter i byråd gikk inn for å snu byrå­dets og fag­fol­ke­nes inn­stil­ling. Det indi­ke­rer ikke akku­rat at myn­dig­he­tene som avgjør skjeb­nen til inn­byg­ger­nes kaier, naust og bryg­ger er spe­si­elt sam­stemte.

Selv­sagt er det viktig å sikre all­menn­he­ten adgang til sjøen, og selv­sagt er det viktig at over­tre­del­ser i hundre metersbeltet blir påtalt. Like­vel tyder mye på at ber­gens­poli­ti­kerne nå vil tjene på å ta en fot i bakken og vur­dere hvor­dan de kan samles og sikre en rett­fer­dig behand­ling av de rundt 200 sakene som gjen­står. Slik det frem­står nå virker det til­fel­dig. Det kan gå på retts­sik­ker­he­ten løs.