På forrykende kort tid har Europa samlet seg. Det tok bare noen døgn før alle unisont fordømte Russland, det ble laget planer for flyktninger og vedtak om å sende våpen ble fattet. Hvordan kunne trege EU bli så handlekraftig? Hvem hadde trodd at politikere fra Italia, Belgia, Ungarn og Sverige kunne finne sammen om radikale politiske beslutninger uten årevis med utredninger?

"Pandemien er politikkens comeback. Vi sa lenge at man ikke kunne stoppe markedet og teknologien. Men plutselig fikk vi politiske vedtak ingen trodde var mulig for kort tid siden. Grenser ble stengt, regler innført." (Joel Halldorf, professor og skribent for tankesmien Skaperkraft)

I følge den svenske professoren Joel Halldorf var pandemien et stort skifte. Mange hadde gitt opp politikken. Selv mange politikere hadde gitt opp. Det var andre krefter som hadde mer makt og innflytelse. Men så kom en verdensomspennende pandemi hvor politikere i alle land innførte radikale ordninger, de vedtok regler som virket helt usannsynlige for bare uker siden og de omdisponerte budsjettmidler på et vis som skulle vært umulig.

For husk: Enorme beløp ble brukt på å skaffe landet nok vaksiner. Karantenehoteller ble booket for milliardbeløp. Staten begynte å mene noe om antall gjester i private hjem. Kirker ble stengt. Fotball ble forbudt. Jepp, noe av dette er så vilt at jeg hadde glemt det. Men et google-søk bekrefter altså at vi godtok regler som sa det var ulovlig for barn å spille fotball.

Halldorf sa nylig på et møte på Litteraturhuset i Oslo at dette, altså ikke fotballforbudet, men handlekraften, kommer Ukraina til gode. Ukraina får nå hjelp av politikere med selvtillit, politikere som vet at de kan bruke sine fullmakter til å påvirke historien. Det er ikke en vente og se holdning som preger Europas reaksjoner denne gang. Det er handlekraft. Så kan man alltids diskutere hvorvidt landene bruker rett virkemiddel og om ikke de har vært fraværende i mange år, Russlands aggresjon mot Ukraina startet ikke i 2022.

Likevel er det interessant å se hvordan pandemien har sørget for politikkens comeback. For vi merker det på flere områder. Se bare på hvordan strømprisen raskt ble et politisk spørsmål. Eller hvordan det nå er forventninger om at politikerne skal sende oss alle en kontooverføring for å dekke økte drivstoffutgifter, Sverige har allerede vedtatt dette! Vel har vi til alle tider ønsket at politikerne skal løse selv de minste problemene, men jeg tror vi ser en ekstremvariant nå.

Økonomisk skjedde det en litt skummel, men forståelig endring under pandemien: tapte inntekter ble kompensert, i stort omfang. Støtteordningene ble så mange og så gunstige at antall konkurser gikk ned under tidenes økonomiske lockdown! Frivillige organisasjoner fikk utbetalt støtte uten å måtte dokumentere at de tapte penger. Kulturhus fikk penger uten å ha arrangement, og gikk på den måten med overskudd.

Hvordan skal vi nå møte kriser og endringer, når vi er så vant til at politikerne tar regningen? Vil bedrifter og privathusholdninger holde av penger til vanskelige tider, eller er det bare å kjøre på fordi staten ordner opp?

Ja, politikken er viktig. På sitt beste fordeler den goder, sørger for at vi har en god infrastruktur for å leve et godt liv, den hjelper de som trenger det mest og den beskytter oss mot ulike farer. Men den er ikke egnet til å ta alle valg for oss. Å gjøre alle nordmenn til klienter som mottar penger hver gang noe endrer seg, kan ikke være politikkens mål og hensikt. Du trenger ikke å være liberalist langt ute på høyresiden for å anerkjenne at folk flest trenger frihet, ingen har godt av å bli fratatt ansvaret for eget liv.

Forhåpentligvis vet våre folkevalgte å holde igjen fremover. For kravene kommer. Det er alltid noen som vil ha mer penger. Det er knapt mulig å starte en frivillig organisasjon uten at forutsetningen er offentlig støtte. Det blir sagt at “flinkeste” organisasjonene er de som har de flinkeste til å søke om offentlig støtte.

Men samtidig som at noen må holde igjen, kan vi håpe at det som har vært ganske mørke år hva gjelder mistillit, populisme, ekkokammere og lav valgdeltakelse, blir litt utfordret av politikere som evner å bruke politikken til å forandre. Politikk som ikke resignerer, er selvsagt mer attraktiv.

Og Ukraina trenger alt annet enn resignasjon. Vi har bare sett starten. Mange flyktninger må få hjelp. Krigen må stoppe. Og Ukraina må gjenoppbygges. Det er altså mye å ta tak i for politikere med mer selvtillit.