Snø på fjelltoppene og en vårsol som varmer godt i solveggen. Kvikk Lunsj og Solo er handlet inn og tursekken står pakket og klar. Endelig skal hytten varmes opp. Det skal bli godt å ta fri fra hjemmekontoret.

Men nyheter om smitterekord på smitterekord setter en demper på stemningen. Stopp en hal, dette høres da kjent ut?

Datoen er 19. mars 2020. Det er knapt gått en uke siden Norge stengte ned og man for første gang kjente på en ny irritasjon grunnet unmute-knappen på Zoom.

Dette er en dugnad, ble vi fortalt. Dugnad er vi nordmenn godt kjente med. På skolen har vi lært at Norge er bygget på dugnad.

Regjeringen har kalt inn til ny pressekonferanse. Hvem hadde gjettet at kravet om dugnadsånd og innsats for fellesskapets beste skulle komme i klinsj med ønsket om individuell frihet?

Hyttekommunene hadde alt tryglet byfolket om å reise hjem igjen, men til ingen nytte. Det ble ulovlig å overnatte på fritidseiendommer. Om Kari og Ola nordmann skulle finne på å likevel ta turen til hytten, risikerte de en bot på 15.000 kroner. Politiet var nådeløse og hæren sto klar til å hjelpe med å få ut det staeste av hyttefolket.

Det gikk ikke lange tiden før illsinte påskeentusiaster og rikssynsere meldte seg i den offentlige debatten over vårt langstrakte land. Regjeringen skulle raskt angre på at de hadde rokket ved selve fundamentet i nordmenns kultur. Norge ER hytten!

Så var vi her altså igjen da, ett år etter. Aldri har smittetallene vært høyere, og det er tydelig at Erna Solberg & Co er bekymret. Men noe hytteforbud blir det tvilsomt igjen. Så hva blir det neste? Påskethrilleren har meldt sin tidlige ankomst ...

Det er ikke slik at høye smittetall bør komme som noen overraskelse på noen av oss.

Jeg vil påstå at vi begynner å bli ganske så rutinerte på dette. Vi skal ikke lenger enn noen uker tilbake for å finne siste ferie, med påfølgende høye smittetall. La oss være ærlige; økt mobilitet i samfunnet betyr økte smittetall. En sushi-etende statsminister på Geilo, med planer om å trosse helsebyråden i Bergen sin klare oppfordring om å la være å reise over fjellet til påsken, og en helseminister som nekter å revurdere egne hytteplaner, gjør ikke akkurat saken bedre.

Det er ikke påsken i seg selv som er problemet. La oss ikke glemme hvor senket skuldrene var i sommerferien. La oss ikke glemme at Norge åpnet grensene for å la charterturister og influensere få lufte seg. La meg minne om at en SMS-utveksling mellom NHO og regjeringen førte til fri innpass uten karantene for arbeidstakere fra utlandet. Ved fellesferiens ende sto strenge restriksjoner klare.

Så var det juleferien, da. Idet vi studenter sto klare med kofferten i dørkarmen, tok utdanningsminister Henrik Asheim frem pekefingeren og ba oss pent avbestille billettene og droppe reisen tilbake til studiestedene. Skoler ble stengt ned. Hverdagen meldte brått sin ankomst og viste ingen nåde for nyttårsforsettene.

Les også

Blir studentene våre koronatapere?

Før påsken 2021 er det igjen studentene som må avbestille billetter hjem til ferien, etter månedsvis på isolerte hybler. Det eneste lyspunktet å se frem til ble brått tatt fra oss. Barn kan ikke møtes på fritidsaktiviteter. Men hytten og statsministerens påskeplaner består.

Ola og Kari nordmann begynner å kjenne rytmen godt nå. Ett steg frem og to tilbake, igjen og igjen. Så fort vi letter på tiltakene, går smittetallene opp. Så raskt føttene slenges på bordet og skuldrene senkes, økes smittetallene. Og når smitterekorder nås, er det barn og unge som føler restriksjonene nærmest på kroppen. Likevel virker det som om dette kommer som en stor overraskelse på oss, ferie etter ferie.

Restriksjoner mister sin hensikt når de kommer etter en har lagt planene og omtrent satt seg i bilen.

Burde vi ikke lært?

Les også

BA mener: Regjeringen må lage regler de selv forstår