Terningkast 5: Jim Stärk

Artikkelen er over 12 år gammel

Det har skjedd en del med Jim Stärk siden knalldebuten «Ten Songs And Hey Hey» (2002).

DEL

Mens vokalist Einar Stokke Fadnes på bandets første to utgivelser hørtes ut som kompisen til Nick Drake med sin melankolske, sjelfulle vokal, kunne dagens Jim Stärk gjort James Taylor grønn av misunnelse.

Både på grunn av måten Stokke Fadnes har utviklet vokalen, men også på grunn av låtene. Opptil flere av dem er jeg sikker på at Taylor gladelig ville spilt inn.

Og tross skiftet mot et lysere uttrykk, som også ble bebudet på EP'en «Morning Songs», er Jim Stärks kvaliteter fortsatt de samme: Sterke låter som fremheves av rene, ujålete arrangementer i en helstøpt produksjon.

Velgjørende låter som legger seg til rette i bevisstheten. Der blir de værende.

Denne platen kan meget vel bli det definitive gjennombruddet for Jim Stärk. Det kommer ikke et øyeblikk for tidlig.

Artikkeltags