Bergens mest delikate svenske er endelig tilbake, troverdig og flink som ved debuten, «Superworldunknown».

Men også med overraskelser. For jeg tør påstå at åpningskuttet, «No One Is Gonna Love You More» har et lydbilde som – tro det eller ei – kunne akkompagnert James Bond på rømmen.

Kanskje med Anneli Drecker som Bond-pike. For med sin lett hese, ofte luftige, forkjølet-småpike-stemme, strekker Park seg i alle fall berettiget i retning rollen som Bel Canto-vokalistens lillesøster.

Samtidig er Park temmelig lik seg selv. Bare ett steg videre siden sist.

For i samarbeid med stilsikre produsenter som Geir Luedy og Erlend Fauske, antar Park et musikalsk uttrykk som ikke bare tåler gjentatte gjennomspillinger. Men som også trenger det.

Sånn sett kan man innvende at det er færre iørefallende hiter på «Change Your Mind», enn på debuten. Samtidig virker den tyngre, mer gjennomarbeidet og solid.

Og her er altså nok av låter som vokser.

Åpningssporet (spill høyt) sitter med en gang, det samme gjør «One Moment» (spill høyere), «Perfect Catastophe», «Demola» (enda høyere) og «Nothing Matters Now». Roligere «The Bachelorette» og de rene balladene sitter lengre inne. Men med tiden vokser også de, særlig «To Those I Leave Behind» og «Masterpiece» som farges sterkere og sterkere av intense strykerarrangementer.

Tekstmessig er Park ennå variabel. På sitt beste, gjerne bittersøt, à la «he wanted me to see him, then he made me blind», og flere andre fine twist på kjente situasjoner. Og både «No One&» og særlig «Leave Your Pain With Me» står som fin poesi alene.

Våren kan bli fin i år. For flere.