Alaska har blitt omtalt i diverse musikkanmelderklikker for å være «en hatt uten noe under». Vel strengt etter en debutplate som riktignok ikke sitter klistret, men som inneholdt myke, vakre ting som «Aberdeen» og «Elena». Og som ble premiert med en Spellemann for årets nykommer.

På oppfølgeren er Alaska mest interessant når han pirker litt dypere i såret og stikker hodet ut av de mest åpenbare Dylan- og McCartney-pastisjene. I det nærgående og intime tittelkuttet kan man lukke øynene og forestille seg Alaska dra en hvit, tynn hånd gjennom sommervarmt svensk gress rundt Kjartans Kristiansens sommerhus hvor platen er spilt inn. En nydelig, sår vise om døden, det nye livet og alt mellom.

Totalen blir likevel noe sprikende. Han og svirebroren Mikhael Paskalev begynner faktisk å nærme seg hverande i intensitetsnivå. For der Paskalevs album («What´s life without losers») var overraskende neddempet etter de intense og boblende singlene «I spy» og «Jive babe» går Alaska i motsatt retning på låter som anmasende «Grandpa pick me up».

Låter: «If Only As A Ghost», «In the morning» og «Christina».