Gå til sidens hovedinnhold

Politikernes eget løp

Som godt voksen pensjonist er man litt forundret denne høsten over politikernes ansvarsfraskrivelse og mangel på innrømmelser over feilslått politikk.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Mitt første politiske valg var på slutten av 60-tallet. Etter det har det vært mange valg og ikke minst mange valgdebatter og politiske lovnader. Jeg hadde en far som var svært politisk interessert og er oppvokst med NRK sitt program som het «Stortings og styringsverk» Da skulle det være stille i stuen. Her ble nok interessen for politikk lagt, og den gangen var det Einar Gerhardsen som var den store og som styrte landet.

Vi hørte på staute politikere som hadde gått gradene fra «golvet» til politikken. Når den politiske debatten foregikk, ble det ofte referert til egen erfaring fra oppvekst og arbeidslivet. Replikkene satt ofte løst og ikke alltid etter manuskriptet. Dette viste at politikken ofte ble utformet etter erfaring og ikke minst at folkemeningen ble fanget opp av tillitsmenn og mediene.

På slutten av 70-tallet ble bakgrunnen til politikerne endret. Høyere utdannelse, og mindre erfaring fra praten på spiserommet med medbrakt matpakke. På 80-tallet eksploderte det, med jappetid, frie markedskrefter og oljepenger som svevde rundt politikerne.

Her ble også kimen til dagens strømpriser lagt. Man «kastet bort» overskuddsstrøm og dette måtte kunne selges. Her var penger å tjene. Mye kunne vært skrevet om utviklingen, men her ligger mye av årsaken. Den gangen var grønt skifte og Co2 omtrent ukjente begreper. Lovnaden fra politikere og fagfolk var at strømprisene ville bli lite påvirket av disse endringene.

Apotekmonopol ble opphevet. Ble det billigere medisiner? Det statlige eierskap til post, telefon og lignende ble gradvis endret. Ble alt bedre? En del av disse endringene har nok vært berettiget, men mange ganger virker det som lykken er bedre enn forstanden.

I 1980 begynte jeg med å arbeide med utstyr til sykehus. Opp gjennom årene har små sykehus blitt nedlagt og nye sykehus er bygget. Men er situasjonen blitt bedre? Det er mange år siden jeg hørte at det manglet operasjons-, anestesi- og intensivsykepleiere. Varsellysene har blinket i mange år, men forskjellige regjeringer har lukket øynene.

Dagkirurgi endret liggetiden for pasienter, og nye lover påla kommunene å ta ansvar for pasienter som var ferdigbehandlet og ikke kunne sendes hjem. I teorien trengte man derfor ikke så mange sykehussenger og penger kunne spares. Dette var økonomenes teori. Praksis har vist noe annet.

I 2002 fikk vi den nye sykehusreformen. Vekk med fylkeskommunen, inn med markedsøkonomien. Antall ansatte i den «ikke sykepleiefaglige delen» eksploderte. Der ble opprettet et eget innkjøpsforetak som het Sykehuspartner. Det siste jeg hørte var at over 1000 personer var ansatt her.

Vi har helseregioner, helseforetak og de enkelte sykehus. Det må mye folk til å betjene dette. Tanken var at det skulle bli færre, men det har nok blitt med tanken. Jeg har spurt en del innkjøpere om dette og deres forklaring er at EU-bestemmelsene krever blant annet mange jurister til å tolke regelverket.

Ingen personer er feilfrie, men de fleste tar lærdom av sine bommerter. Gjelder dette også politikerne? Det virker snarere som at de lever i en boble der språk og ideer ligger nokså fjernt fra oss «vanlige».

Det er nesten litt «morsomt» å lese fagfolkene sin begeistring for det strømsystemet vi har i dag. Språk og faguttrykk dynges på i massevis i håp om at motargumentasjonen blir for vanskelig for oss som bare setter støpselet inn i stikkontakten.

Her i Bergen har vi jo fått erfare politikerne sin fantastiske evne til ikke å lytte til velgerne, men kjøre løpet på sin egen måte.

Til slutt vil jeg ta med en liten tanke rundt dette. Tre representanter skifter mening i bybanesaken etter svært kort tid og går mot sine egne partiers lovnader i valgkampen. Begge avisene i Bergen roser disse tre og påpeker at det må være lov for politikere å skifte mening.

Da blir mitt lille spørsmål: Hvis jeg endrer standpunkt etter valget, kan også jeg da endre min stemme?