Bluesbrødre med musikk på blå resept

Artikkelen er over 4 år gammel

– Blues kommer fra hjertet, sier John Magnar Bernes.

DEL

Neste år er det 40 år siden Nattjazz-festivalen ville ha et lokalt bluesband på programmet. Det ble starten på Bergen Blues Band. Omtrent like lenge har «Hungry'en» levd av å være bluesmusiker.

Atle Johannesen hoppet på John Magnar Bernes' bluestog i 1982, den gang han også hadde sideprosjektet, Hungry John Blues Band. Men da fraværet ble for stort for det lærerne på snekkerlinjen i Arna kunne akseptere, måtte han gi seg.

– Jeg spilte i flere andre band etter å ha fullført utdannelsen. I 1997 spurte han om vi skulle ta opp igjen samarbeidet. Siden den gang har vi holdt sammen. Det nærmer seg 30 år nå, smiler Atle Johannesen.

FORTID I ALONZO

Karene vokste begge opp på Slettebakken. Den tre år eldre John Magnar ble med i sitt første band allerede som 15-åring, i 1966.

– Det var Green Onions, og jeg var vokalist. Vi fikk opptre på en del av byens ungdomsklubber. Det neste prosjektet var Alfonzo Band i 1968 med Kjøsnes'en på gitar og Willy'en på trommer. Da spilte jeg bass, mimrer han.

«Kjøsnes'en» har Odd Arne til fornavn, mens «Willy'en» heter Korneliussen og er den av byens musikere som «Hungry'en» har kjent lengst. De gikk nemlig sammen på barneskolen på Slettebakken.

Bluesbroder Atle har også fartstid i Alfonzo Band.

– Stemmer det. Alfonzo hadde vært et band av den litt uformelle sorten der du kunne droppe innom. Da jeg var med 20 år senere, var det i mer organiserte former. Vi spilte mye og laget også noen egne låter. Da var det Trond Sæthre, Tore Kvalvik, Harald Mæland, Steinar Eide og meg som utgjorde besetningen.

Mens John Magnar Bernes noen år kjørte lastebil og lempet på sekker med jord, gjødsel og frø før han skrev låter som «Truckdriver» og ble bluesmusiker på full tid, har Atle Johannesen jobbet som snekker siden midten av 1980-tallet.

– Det har som regel gått greit å kombinere snekring og spilling. Jeg har jobbet mye for meg selv og hatt oppdrag som har latt seg kombinere med turneer. Men jeg tok fri ett år da Arle Hjelmeland, som også jobbet som snekker, fikk meg med i Good Time Charlie i 1986. Arle sto ofte i en telefonkiosk i lunsjpausene, utstyrt med en haug med kronestykker, og booket spillejobber, ler Atle Johannesen.

CHICAGO BLUES MEETING

Good Time Charlie var inspirert av 1950-tallets swing- og jumpblues, med en streng kleskode der bandmedlemmene hadde hvite sko og obskure dresser. Bergen Blues Band var langt mer tilfeldige i klesveien.

– Det var vi. Men da jeg startet Hungry John and the Blue Shadows i 1984, var det andre boller. Da stilte vi i silkedress og lakksko, grovhumrer John Magnar Bernes.

Det var på denne tiden at de bergenske bluesmusikerne fikk møte flere av sine helter. John Magnar Bernes dro til Chicago i 1983 sammen med blues-kollegene Knut Reiersrud, Kristin Berglund, Tor Einar Jacobsen og svenske Sven Zetterberg. Der møtte de, og spilte sammen med, hardkokte veteraner fra Chicagos South Side: Sunnyland Slim, Bob Stroger og S.P. Leary – for å nevne noen.

– Jeg hadde mange bilder fra turen, blant annet av Knut Reiersrud på scenen på klubben Checkerboard Lounge der han sto med gitaren mellom Buddy Guy og Stevie Ray Vaughan. Da sistnevnte spilte i Hulen i 1984, fikk jeg møte ham og jeg viste ham noen av bildene fra Chicago. Det virket ikke som om Stevie Ray Vaughan husket noe av det, men han tok bildene. Knut Reiersrud skulle gjerne hatt det ene bildet som et minne, men nå er det borte, forteller John Magnar Bernes, som har flere fotoalbumer hjemme i Øvre Fyllingsvei som dokumenterer store deler av den snart 40 år lange karrieren.

OLE BLUES-PRISEN

Atle Johannesen har også spilt med mange av de amerikanske veteranene. Midt på 1990-tallet, da Bergenfest bare ble omtalt som «Ole Blues-festivalen», kom flere av de gamle blueslegendene til byen. De kom som regel alene, av økonomiske grunner, og festivalen måtte da sette sammen et lokalt band som kunne akkompagnere dem.

Atle Johannesen var alltid med da karer som Homesick James, Charlie Musselwhite, Willie «Big Eyes» Smith og Paul Oscher gjestet festivalen. Som takk for innsatsen ble Atle Johannesen tildelt Ole Blues-prisen i 1997, overrakt av selveste Charlie Musselwhite.

– Jeg hadde spilt med Lowell Fulson flere år tidligere. Dette var tilbake i tiden med Good Time Charlie. En kald marskveld fikk jeg en telefon fra de som hadde fått Lowell Fulson til Norge for en halvannen ukes turné.

– Mr. Fulson var ankommet Rica Hotel, nedenfor Johanneskirken, og han var ensom og litt klein, fikk jeg høre. Spørsmålet var om jeg kunne stikke innom og holde ham litt med selskap, flirer Atle Johannesen, når minnene fra vinterkvelden i 1987 strømmer på.

– Jeg tok med meg min kone og banket på hotelldøren, iført norsk skigenser og dongeribukse. Inne på rommet sto Lowell Fulson i slåbrok med en strømpe på hodet for å holde frisyren på plass. Han klaget på hvor kaldt det var i Norge og hadde satt på to ovner. Rommet hadde en liten kjøkkenkrok og begge kokeplatene sto også på fullt. Jeg sa at jeg skulle spille gitar med han, men det fikk han visst ikke med seg. Så jeg spurte om å få låne en gitar som sto der og spilte litt for han. Etter ti minutter spurte han meg om jeg visste når hans norske gitarist skulle komme. Da ble jeg litt urolig, ler Atle Johannesen.

TILBAKE TIL CHICAGO

Konserten i Bergen og den påfølgende turneen for Lowell Fulson, hans nye gitarist og norske band gikk heldigvis bedre enn det første møtet på hotellrommet.

Lowell Fulson var kjent for bluesklassikere som «Three O' Clock Blues» og «Reconsider Baby». Selv om han tilhørte bluesmiljøet i California, spilte han også inn flere av låtene sine for plateselskapet Chess i Chicago.

Første gang John Magnar Bernes var i byen, fikk han spille inn flere sanger i Chess-studioet. Den andre gangen, i 1998, var Atle Johannesen med på bluestur.

Denne gang var nordmennene turister i Chess sine legendariske lokaler i 2120 South Michigan Avenue. Men på Buddy Guys klubb, «Legends», fikk de opptre på scenen.

– En stor opplevelse.

– Er du ikke enig, Atle? Spør John Magnar Bernes når duoen blar i fotoalbumet som dokumenterer turen til Chicago og New York.

– En fin opplevelse. Vi møtte jo også Paul Oscher i New York, som vi hadde spilt med her i Bergen, mimrer Atle Johannesen, som i byens musikermiljø også er kjent under navnet «Freddie Johnson».

– Det var Hans Petter Gundersen som kom på det da vi spilte sammen i Hungry John Band i 1982-83. Han mente at gitarspillet mitt var en blanding av blueslegendene Freddie King og Robert Johnson. Så slik ble jeg «Freddie Johnson».

ALLTID SULTEN

«Hungry John» skriver seg tilbake til tiden da John Magnar Bernes, 19-20 år gammel, bodde i flere omganger i London.

– Jeg hadde et studentkollektiv som base, og de som bodde der mente at jeg alltid var så sulten når jeg kom hjem sent om kvelden. Så de disket ofte opp med nattmat, og døpte meg for «Hungry John».

I London i 1970 fikk han også høre en av de virkelige legendene innen deltabluesen. Son House var blitt funnet av amerikanske bluesentusiaster midt på 1960-tallet. Ingen hadde hørt noe fra ham på nesten 30 år, og alle regnet med at han var død. Det var han ikke. Så i 1970 kom han til London for å spille på 100 Club i Oxford Street sammen med Al Wilson, kjent fra hippiebandet Canned Heat.

– Jeg hadde flaks og var på rett sted til rett tid, slår John Magnar Bernes fast, og viser et bilde av seg selv foran scenen, med gamle Son House sittende på en stol i bakgrunnen.

– Når begynte du å skrive dine egne blueslåter?

– Det var på den tiden, tidlig på 1970-tallet. I Bergen Blues Band hadde vi i begynnelsen mange coverlåter, som vi arrangerte på vår måte. Låtene på vår første plate, som kom i 1980, var egenkomponerte. Det ga oss et særpreg. I tillegg hadde vi spilt dem så mange ganger live – over flere år – at de satt akkurat som de skulle da vi endelig spilte dem inn.

– Hvordan fikk dere platekontrakt?

– Trygve Thue hadde sitt eget studio. I tillegg var han en slags talentspeider for plateselskapet EMI, og det var Trygve som anbefalte oss – og som produserte platen.

Debutalbumet solgte i nesten 25 000 eksemplarer og amerikanske Capitol ville gi dem kontrakt med lansering i bluesens hjemland.

– Jeg var i Hollywood i møter med representanter fra Capitol. Men det ble ikke noen avtale, av ulike grunner. Flere i originalbesetningen av Bergen Blues Band hadde i tillegg andre planer. Det var en del utskiftninger på 1980-tallet, og jeg bestemte meg også for å prøve noe nytt. Så jeg startet Hungry John and the Blue Shadows, som holdt det gående fra 1984 til siste halvdel av 1990-tallet. Gunnar Bergstrøm har vært fast trommis i 30 år, mens bassist Aksel Fjæra har rundt 20 års fartstid.

HJERTESTANS

Etter det har John Magnar Bernes hatt det travelt med Mad & Hungry, sammen med Mads Eriksen, samt prosjektene Hungry John og en ny utgave av Bergen Blues Band, begge med Atle Johannesen som våpendrager. Men det kunne ha fått en brå stopp.

Livet sto nemlig på spill da John Magnar Bernes fikk hjerteinfarkt vinteren 2010. Bare en helt avgjørende førstehjelp fra samboeren Linda, samt en kjapp ambulanse reddet livet hans.

– Jeg har jo alltid fikset det meste selv. Jeg har hatt en finger med i det meste i min karriere. Men etter sykdommen min, har jeg fått et management som avlaster en del.

– Har det vært tøft å leve av musikken?

– Det har gått greit. Jeg har gjort mye forskjellig – alt fra turneer med Wentus Bluesband i Finland til å reise rundt med Rikskonsertene og spille på skoler. Jeg har fått oppleve mye, smiler han.

Artikkeltags