Bohemen kommer hem

Laurie Grudt i sitt hjem i København.

Laurie Grudt i sitt hjem i København. Foto:

Artikkelen er over 10 år gammel

- Jeg har bare hatt en forlenget påskeferie, sier Laurie Grundt (86). Mandag flytter han hjem fra Christiania. Etter 36 år.

DEL

«Gå til du får melkesyre, beibi. Gå og gå og gå. Inn den stripete døren på siden av bygningen, ja, jeg har malt den for den måtte jo være pen, og så går du bare inn. Opp, opp, opp til det begynner at gjøre vondt. Der er jeg. Ja, velkommen, beibi! Jeg holder på med at pakke. Det er noget kaotisk her, jeg får ikke helt til at organisere dette, det blir veldig mange pakker, men bare gå opp, beibi!»

Slik forklarer Laurie veien. Til hjemmet sitt i Christiania i København. Opp til hans 80 kvadratmeter store ettroms rede og atelier på toppen av fristadens største bygning, Fredens Ark.

Saken er at Laurie ska hem. 36 år etter at han ikke ble med kjæ­resten hjem til Norge på begynnelsen av 1970-tallet.

«Det blir sgu fint det, ja. Jeg har alltid følt meg hjemme i Bergen. Jeg burde nok kommet for lengst. Det er et dejligt sted. Etter fylte åtti er det noget skralt. Jeg har to dårlige ben nu. Så jeg kommer hjem før det er for sent. Det er de siste åndedrettene. Jeg kan ikke springe her med ungdommen mer.»

SKITUREN: Innenfor den doble dø­ren er det et kråkereir. Et skattkammer av sammenrullede lerreter fra et helt liv fullt av penselstrøk, betraktninger om livet, døden, kjærligheten, havet og styringssett. Politikk. Filosofi. Historie. Og kunst. Ja, og Treholt-saken.

De er rullet sammen under sengen, oppunder taket, står i stabler langs veggene og i hyller. På den ene veggen henger hele Islands historie - spredt utover et ti meter langt lerret.

I taket henger en girlander av falmede norske flagg og en ballong som er tom for luft. På en benk står stabler av kasseroller og i hjørnet to par gamle treski.

«Jeg er da sgu' norsk, og har brukt dem én gang. Da var det noen millimeter snø her i Christiania. Ja, for jeg har jo bare vært på en lille påskeferie. I 36 år. Ha-ha-ha! Og nu kommer jeg hjem!»

FENGSELET: På bordet foran staffeliet står to buketter visne roser. Fremdeles i vann. Rommet er fullt av krukker og glass med kroker og skruer og krims og krams, halvbrente stearinlys, en skulptur av dronning Margrethe med en røyk stikkende ut av kjeften, kladdebøker, brev, plater, elektroniske apparater og en madrass på en snekret opphøyning i enden av rommet.

Med et vannklosett stå­ende like ved siden av. Der konvensjonelle folk kanskje heller ville hatt nattbordet sitt, har Laurie sitt avtrede.

Nå skal alt sammen i kartonger - eller, det er mulig han lar toalettet bli igjen, men ellers - og flyttelasset skal hjem til en leilighet bak Domkirken. I Bergen.

«Dette er sgu et fengsel man ikke kommer ut af. Det samler seg opp, for jeg skriver natt og dag og ingen forlag vil ha det. Det blir sikkert et par hundre pakker.»

LORTEN: BA er invitert påmorgenmad. Skjønt det har Laurie glemt der han sitter og spiser biter av loff med ost fra et lite skjærebrett. Vel å merke når han husker å putte en bit i munnen. Stort sett snakker han for mye til å spise.

- Hei, beibi, du fant frem. Og der har vi fotografen, ja. Ja da, kom så lige inn, beibi. Jeg venter en kar jeg grep uti gangen her en dag. Han skal få noen lapper for å kaste bosset mitt. Men se, det er jo helt utrolig mye, sier Laurie der han sitter med pipen i neven og blåser ut røyk gjennom smil, latter, ordflom og et helt liv på vei ned i kartonger.

- Hvaerdette? Hvaeralt sammen?

- Altså, jeg skriver litt til lokalavisen her i Christiania. Skjeller ut kapitalismen og all lorten de driver med. Ja, for vi vil jo ha selvstyre, mens kommunefunksjonærene...

Han spytter ut ordet.

- ... kommunefunksjonærene kjører jo på med sine skjema. Og hvis du ikke passer inn i noe skjema, så sender de deg til behandling. Mens de som passer går videre til neste kontor og neste kontor og neste kontor. Ja, og så kan man gå hjem til sitt vanlige liv klokken fem.

- Christiania er for pokker et fedreland, roper Laurie.

POLITIET: Ja, det er ikke meningen å stoppe ordflommen hans, men for uinnvidde: I 1971 ble den nedlagte militærkasernen i et områ­de ved festningsvollene på Christianshavn i København okkupert. To år senere flyttet bergenskunstneren Laurie Grundt inn.

- Ja, uten at jeg er anarkist, altså, fortsetter han halvt overbevisende.

- Men så kommer politiet og patruljerer opp gatene her bare fordi vi har vært ærlige og sagt at vi selger hasj. Det er bullshit. Det er det det er. Det er jo for fanden ikke Christiania som er Københavns narkotikaproblem! Det første som skjer når man går av toget på stasjonen her eller i Oslo eller i Stockholm - hva er det?

DEMOKRATURET: Laurie svarer selv før noen andre rekker å trekke pusten:

- Jo, da blir man tilbudt narkotika! Det er ikke narkotika her hos oss. Det er det eneste stedet i Europa der det ikke er narkotika! Og likevel kommer de, og så arresterer de en vilkårlig fyr fordi han ser ut som en hippie. Jeg sa det til politisjefen: «Du er jo en kold pikk!»

- Hva skjedde da?

- Jeg fikk bot. Det er jo ikke demokrati. Jeg er forbudt i demokratiet. Vi skal straffes fordi vi er ærlige. Vi skal forbys selvstyre av en forsamling skattebetalere. Hvorfor er det alltid de dummeste menneskene i et fedreland som skal bli politikere? Det er demokratur, tordner Laurie og tenker seg om før det ser ut som han finner en slags ro i konklusjonen som følger:

- Satan! Jeg har bodd her i 36 år!

VERTEN: Han fyller pipen med tobakk. Tenner opp. Fyller sollyset som kommer inn takvinduet med røyk, før det plutselig går opp for ham:

- Kaffe! Dere har jo ikke fått kaffe. Dere må jo si fra. Jeg er ingen vert.

Han er lett til bens og fyller etter hvert vannkokeren, selv om han avledes av minst tre forskjellige historier og viser frem flere malerier før han er på plass på krakken sin igjen og etter hvert fyller melkeglass med kaffe.

- Mitt liv har vært en dans på roser. Jeg visste at jeg skulle tegne meg gjennom livet allerede i puberteten.

SNYLTEREN: - Jeg snyltet på min far og mor til jeg var 30. Og så søkte jeg på stipender til Paris og Roma. Og så snyltet jeg på min kone. Og så har jeg arvet lite grann. Men alt jeg har av penger det har jeg snyltet av staten.

- Jeg har bare bestemt meg for å male og å komme fra det med livet i behold. Og jeg må jo bare fortsette!

- Som en evig bohem?

- Nei, det har jeg ikke tid til! Intellektuell bohem - jeg? Nei, jeg er jo ikke riktig klok. Jeg er helt fri og har ingen grenser. Jeg ettersøker direkte tale, sier Laurie og byr uoppfordret på enda litt av det slaget selv:

SEKSUALLIVET: - Mitt seksualliv er meget beskjedent. Jeg er sammen med noen venninner iblant, men jeg er en upålitelig elsker. Jeg skal jo filosofere om kunst og musikk og politikk og litteratur og livet og døden og historie og ballett og alt sammen.

Han stopper såvidt opp, men det er ikke fordi han skal trekke pusten. Han skal bare heve stemmen så det gjaller ut gjennom takvinduene:

- Da har jeg jo ikke tid til å slepe på et jævla kvinnfolk!

Brøler Laurie. Men han er slett ikke ferdig:

- Det evige seksuallivet får få en drå­pe fra den evige vannkranen som av og til drypper, sier han og tenker seg om.

- Vår Herre... Vår Herre han er den frekkeste satan i verden som har satt seksuallysten inn i mannen. Det ersgupissefrektat den horebukken plager meg med begjær!

MALEREN: Man burde hatt doktorgrad i digresjonsnotatteknikk når man skal tilbringe fem timer med denne mannen. På bare noen minutter er vi er innom den tyske 1700-tallsfilosofen Immanuel Kant, den danske teologen Sø­ren Kierkegaard, Jesus, Tao Te Ching-boken med oldtidskinesisk visdom, den spanske maleren Francisco José de Goya y Lucientes, italiensk renessanse, mennesket, naturen, Holberg, Ibsen...

- ... og hele helvetes Shakespeare, sier Laurie, som om han setter et punktum for et resonnement det er totalt umulig å vite hvordan begynte - og sluttet for den del.

Men han oppklarer da saktens hva han mener. På sitt vis og totalt oppfordret, selvsagt:

- Det er spørsmå­let, skjønner du. Skal man male bjerketrær eller kvinner - kvinner, det smukkeste på jord? Hva er det en kunstner skal beskjeftige seg med? Er meningen å kunne sette gult og fiolett pent sammen? Nei, det er menneskeskjebnen, menneskebeskrivelsen, som opptar meg. Det er kunstens mål å forklare hva i helvete det er vi holder på med!

Det er det som er - og har vært - Lauries liv.

- Hver morgen våkner jeg til ny aggressivitet. Det er kaffe og notater fra kvelden før. Jeg kan ikke kaste bort en time.

BERGENSEREN: - Skal du holde samme intensitetsnivå i Bergen?

- Jeg kan ikke sitte stille. Jeg skal male der hvor jeg slipper til. Jeg er fullstendig besatt av mine interesser. Jeg skal lage Bergen til malernes paradis! Amatø­rene og jeg - vi skal ha juleutstilling på Torget. Under en paraply, sier Laurie og gliser - åpenbart fornøyd med sine planer.

- Men først må jeg pakke ferdig. Jeg må reddes i land her.

- Reddes?

- Ja. Jeg må kunne gå til min egen begravelse. Blir jeg her lenger nå, må jeg kjø­res hjem!

Artikkeltags