Terningkast 5: Bok om måser

Bokomslaget til Måsane, av Olav Kristiseter

Bokomslaget til Måsane, av Olav Kristiseter Foto:

Artikkelen er over 11 år gammel

Olav Kristiseter demonstrerte allerede med «Blodlenka» (2006) språklig presisjon og evne til å mane frem illevarslende stemninger.

DEL

Med «Måsane» har han også kommet opp med en historie som matcher skrivetalentet.

For der «Blodlenka» nærmet seg parodien i all sin heslighet og dævelskap, er «Måsane» en stramt strukturert roman - og har troverdigheten som debuten manglet.

Kristiseters miks av rå realisme og marerittbeskrivelser, dop og destruktivitet, er uhyggelig fascinerende lesing.

Hovedpersonen Michael er tidligere foreleser på Universitetet i Bergen, men har gradvis mistet grepet - ikke bare om jobb, familie og venner, men også om virkeligheten. Når romanen starter, er han nettopp kastet ut fra hybelen. I mangel av andre steder å gå, havner han svett, ustelt og spritdrikkende på en benk i Nygårdsparken. Derifra bærer det stadig lenger ned i mørket, mens skillet mellom realitet og fantasi blir mer og mer uklart.

Hvor gikk det galt, og hvorfor? Det gir boken delvis svar på, der den i velkomponerte kapitler veksler mellom da og nå. Men årsakene er det minst interessante her, sammen med de i overkant tydelige referansene til Kristiseters litterære forbilder.

Styrken ligger i beskrivelsene av desperasjon og resignasjon, og i de små forskyvningene og rykkene som flytter fortellingen fra indre monolog til ytre handling.

Med ett stort steg har Kristiseter nærmet seg Carl Frode Tiller (særlig «Skråninga»), og den direkte, detaljrike og assosierende stilen gjør «Måsane» til en storartet og rystende opplevelse.

Artikkeltags