Bråkmakeren slår tilbake

Allerede da han var fire år, visste Ole Hamre at han skulle bli trommis. Gjennom 50 år har Hamre lagd musikk av de rareste ting, blant annet skipshorn.

Allerede da han var fire år, visste Ole Hamre at han skulle bli trommis. Gjennom 50 år har Hamre lagd musikk av de rareste ting, blant annet skipshorn. Foto:

Artikkelen er over 4 år gammel

Som 13-åring brøt Ole Hamre seg inn i nærbutikken og stjal store mengder sjokolade. – Men etter at jeg ble 16 år, skikket jeg meg.

DEL

53-åringen sitter ved kjøkkenbordet i krampelatter. Han prøver å forklare hvordan det gikk til at han som ungdomsskoleelev skulket stadig mer, og at det ble vanskeligere og vanskeligere å finne gode nok forklaringer til å skrive i meldeboken.

– Det var liksom greit å finne på ting når jeg hadde vært borte en dag eller to, men den gangen jeg skulket en hel uke ... Ha-ha!

VELUTVIKLET HÅNDSKRIFT

Hamre slår seg selv på kneet og skrattler. En medsammensvoren klassekamerat hadde velutviklet håndskrift og etterlignet lett både skriften og underskriften til Hamres far.

– Vet du hva han skrev da jeg hadde vært borte i en hel uke? «Ole var borte forrige uke på grunn av et lite brudd på hjerneskallen.» Brudd på hjerneskallen! Kan du tenke deg?

Som om ikke det var nok, ble klasseforstanderen til Hamre så bekymret da hun leste meldingen, at hun sendte konfekt på døren hjem til «pasienten».

– Da fikk jeg dårlig samvittighet, og da ble jeg selvsagt avslørt. Det var ikke så gøy...

INNDRAGNING AV SPAREPENGER

Hamre titter ut i luften. Prisen å betale for å være opprørsk, var inndragning av store mengder sparepenger, og å måtte forholde seg til foreldrenes skuffelse.

– Det er jo selvsagt det verste, å skuffe foreldrene sine. Men det var liksom noe i meg. Jeg måtte utforske ting, finne ut av ting.

Og på utforskertrangen kan man kanskje skylde både massiv ruteknusing hos naboen, senere påtenning av åskammen i Øyjorden med påfølgende innbrudd hos lokalbutikken.

– Mine foreldre vil nok si at jeg var en urolig unge. Men jeg husker ennå følelsen av de rutene som knuste. Lyden og det øyeblikket steinen gikk gjennom ruten.

Som andreklassing satt Hamre dessuten fyr på åskammen i Øyjorden for å undersøke hva som ville skje.

– Jeg gjorde mye som ikke var så bra, men det var aldri vondt ment!

GIR SEG IKKE

Når han ikke var på skolen i oppveksten, spilte Ole Hamre trommer. Han husker fortsatt dagen han fikk sin første tromme som en avgjørende dag i livet.

– Jeg spilte egentlig trombone i skolekorpset, men det var ikke noe instrument for meg. Jeg hadde ikke lange nok armer.

Men så, en dag unge Hamre kommer på øving står det en skarptromme i klasserommet. Han skuler på den, men setter seg på sin faste plass.

– Du skal ikke sitte der, du skal sitte bak trommen, sa dirigenten. Det er en av de største dagene i livet mitt. Frem til da hadde jeg bare spilt på bøtter og panner hjemme. Nå fikk den hedersplassen ved siden av sengen min, og jeg spilte på den nesten døgnet rundt.

– UTROLIG AT DE HOLDT UT

Hamre smiler og tar en slurk med vann. Han sitter hjemme på kjøkkenet på Nordnes. Det yngste av familiens to tvillingpar, Jakob og Sofie, har nettopp forlatt leiligheten.

– Hadde du vært like tålmodig med dem dersom de ville bli trommeslagere?

Hamre tenker seg om et øyeblikk.

– Nei, vet du, det tror jeg faktisk ikke at jeg hadde vært. Mine foreldre var helt, helt utrolige som holdt ut med trommingen min nesten døgnet rundt. De så og forsto hvor viktig dette var for meg. Jeg skjønner ikke at de orket, smiler han.

Allerede som fireåring hadde unge Ole bestemt seg for at han skulle bli trommis. Et møte med en ung slager i et buekorps, og en indisk mann som spilte tablas på gaten i Mombay ble avgjørende for guttungen fra Sandviken.

– Etter at jeg hadde sett tablasene, tok jeg min lillebror og la ham over fanget og spilte på ræven hans!

KASTET UT AV KORPSET

Farens forskerjobb tok familien på fem til Mombay for to år. Da de kom hjem igjen, flyttet de til Øyjorden, og unge Ole begynte på Hellen skole, og i Hellen musikkorps. Der fikk han altså sin første tromme, men bortsett fra det, ble skolekorpset ingen suksess.

– Jeg ble kastet ut!

– Hvorfor det?

– Jeg lagde for mye bråk, for mye styr, sier han ærlig.

Den unge versjonen av Ole Hamre kan virke veldig forskjellig fra den avbalanserte mannen som sitter med bena i kors hjemme på kjøkkenet, men kanskje finnes unge Hamre et sted fortsatt?

– Litt av problemet mitt da jeg var ung, var at jeg ikke klarte å gi meg i tide. Jeg visste liksom ikke når nok var nok.

KANONFEILEN

– Men det vet du nå?

Hamre tenker seg nøye om før han svarer.

– Hmm, kanskje du har et poeng? Mye av det jeg har gjort de siste årene er en form for ekstremsport med enormt stor fallhøyde. Det er nok betegnende for meg at jeg aldri gir meg.

Altså har det som var unge Hamres utfordring, blitt til den voksne Hamres store fortrinn i livet. Fargespill, Oioi-festivalen, Folkofonen, bestillingsverket Fonomatepoetikon, Steambåt-konsert, prosjektene er mange og storslåtte.

– Jeg er egentlig litt overrasket over at alt stort sett har gått bra. Bortsett fra under avslutningen på Festspillene et år, da gikk det helt på trynet. Jeg skulle fjernstyre en rekke lyder rundt om i byen, blant annet et buekorps og båter i havnen. Dessuten hadde jeg grått meg til å få bruke kanonene på Skansen!

Mens Hamre satt ved sitt piano og skulle fjernstyre alle disse store lydene rundt i Bergen, gikk ikke ting helt som det skulle.

– Ingenting funket, følte jeg, og ved et uhell trykket jeg på tangenten som var kanonene på Skansen, selv om jeg hadde merket den med rødt. Kanonene skulle selvsagt brukes som avslutning, men de kom altfor tidlig, og da kunne jeg jo ikke komme med mer etterpå. Da var alt over. Men heldigvis merket ingen at ting ble feil, smiler Hamre.

Og i avisene dagen etterpå fikk han ros for sin spektakulære avslutningskonsert.

BRA KONE

Å oppsummere Ole Hamres karriere gjennom snart 50 år bak trommene, er umulig i et kort portrett. Faktum er uansett at han aldri har vært ansatt noe sted, men jobbet som frilanser hele sitt liv. Skolegangen stoppet etter tre år på gymnaset og forberedende noen år senere. Og dersom noen hadde fortalt 15 år gamle Ole at han senere i livet skulle holde foredrag for mattelærere, hadde han ledd høyt og lenge.

– Jeg hadde nok stilt en tung diagnose på dem, for jeg holdt seriøst på å stryke i matte. Men jeg har gjennom et langt liv lært at alt handler om kunnskapsoverføring. Dersom man tror at man kan lære, og dersom det man skal lære fremstår som vesentlig i eget liv, da kan man lære seg hva som helst.

– Har du gjort noen åpenbart feile valg i livet?

– For å si det sånn, hadde jeg selv fått velge tidlig i mitt liv, så hadde jeg ikke vært den Ole jeg er i dag. Jeg ville for eksempel ikke valgt å få barn. Kombinasjonen av tilfeldigheter og en bra kone har gjort livet mitt til det det er i dag.

Og den gode konen, det er Sissel Saue, som Hamre selvsagt møtte på en konsert.

– Jeg la merke til henne blant publikum, jeg synes hun var så vakker. Jo mer jeg så på henne, jo mer overbevist ble jeg dessuten om at vi hadde vært kjærester da vi var yngre. Etter konserten ga jeg henne en god klem. Hun forsto selvsagt ingenting.

– BRA BARNA HAR SIN MOR

Trikset funket åpenbart, nå har de to holdt sammen i 30 år og fått fire barn. Og at tvillinger kan være arvelig, er familien Hamre/Saue et godt eksempel på, begge familiene har tvillinger bakover i generasjonene.

– Hva slags far er du?

Hamre klør seg på tredagersskjegget og flirer.

– Jeg er glad for at barna har sin mor. Steike, de har en god mor, altså!

Han tenker litt til før han utdyper:

– Jeg tror barna liker å være sammen med meg, vi har mye gøy sammen. Det er jo egentlig en skikkelig opptur at tenåringsbarn liker å være sammen med sine foreldre, sier han stolt.

SETT AV 100.000

Og han gir barna æren for at han, begge gangene gjennom tilfeldigheter, så potensialet i de unge i Fargespill og vokalistene i Folkofonen.

– Begge deler handler om at man ser mennesker rundt seg og livet på en helt annen måte når man har fått barn.

Fargespill begynte som en tilfeldighet for ti år siden da han fikk innvandrerbarn fra Nygård skole med på et prosjekt på kulturskolen. Fargespill finnes i dag i flere byer og har blitt sett av over 100 000 bergensere.

– Det handler om å gi barn mulighet til å vokse og utnytte sitt potensial, om å mestre. Det skjer noe med både dem og oss som tilskuere når vi begynner å beundre dem vi egentlig hadde tenkt vi skulle synes synd på.

Og det samspillet, de møtene mellom mennesker, er det som driver Ole Hamre frem og opp. Det som inspirerer ham til å stadig bryte nye musikalske og menneskelige barrierer.

– Jeg sier aldri nei til å prøve ting jeg ikke har gjort før. Man bør sette seg i vanskelige situasjoner, da yter man mest.

HELT PÅ SIDEN

– Hva var det første du tenkte på da du våknet i dag tidlig?

– Det samme som jeg tenkte på i går kveld, og som jeg antakeligvis har tenkt på i hele natt; hvordan jeg skal løse et av numrene i Fargefest.

– Hva fikk du sist ros for?

– Jeg fikk ros etter en konsert jeg spilte i Stavanger på tirsdag.

– Hva fikk du sist kjeft for?

– Det fikk jeg i går av min kone, fordi jeg ikke hadde ryddet stuen og kjøkkenet mens hun var ute, slik jeg hadde lovet ...

– Hva er ditt favorittsted i Bergen?

– Taket på rådhuset, for der ser man hele byen ... utenom Rådhuset!

– Hva er du mest stolt over å ha fått til?

– At vi har klart å skape en familie hvor alle fortsatt liker hverandre.

– Hva lo du skikkelig av sist?

– Det var i Stavanger, av Arve Henriksen som fortalte en historie på en levende måte om en bygdeoriginal fra Stryn.

– Hva rører deg til tårer?

– Musikk, litteratur, film og folk.

PRIMADONNANYKKER

– Hva gjør deg forbannet?

– Manglende solidaritet og de som har en idé om at de er opphøyet, som for eksempel kunstnere med primadonnanykker eller toppledere som seriøst mener at de er verdt ti millioner i året. Og som deretter tar ut fallskjerm på ti millioner!

– Har du noen fobier?

– Nei.

– Hva er din spesialitet på kjøkkenet?

– Jeg liker å lage mat, og det er ofte med kamskjell som jeg har fanget selv. De gir verdens beste fiskekraft. En rett jeg gjerne lager, er en kjapp middag som skalldyrspagetti.

– Hva er det viktigste dine foreldre har gitt deg?

– At de var ekstremt tålmodige som lot meg få tromme fra morgen til kveld. Dessuten har de alltid vært veldig samfunnsengasjert.

– Hva er en god dag for deg?

– Det er en dag jeg lager noe god musikk og får være sammen med hele familien min. Og gjerne får et dykk sammen med de tre av barna mine som dykker.

– Beskriv deg selv med tre ord:

– Etter at jeg har begynt å dykke, må det bi: God på bunnen!

Artikkeltags