Idéen er god. Et tenkt møte mellom diktatorfruene Margot Honecker fra DDR, Imelda Marcos fra Filippinene og Leila Ben Ali fra Tunisia. På bakrommet mens de forbereder seg til kunngjøringen av en film om deres liv. Mens tolken som skal sørge for at de forstår hverandre (Eirik del Barco Soleglad), ser ut til å legge opp til misforståelser for å fremme sin egen agenda.

For å si det med en klisjé; «vi kommer ikke inn under huden på dem». Det er forståelig nok, det er lett å tro på disse tre som kvinner som fortsatt er opptatt av å opprettholde en fasade, og som ikke angrer. Men med den absurde komedien som grep, så lærer man egentlig ikke så veldig mye om hva det egentlig var som opprettholdt diktaturene i de tre respektive landene.

Tankespranget er likevel spennede. Hva ville de ha å snakke om, dersom diktatorfruene fra noen av nyere histories mest forhatte regimer hadde møtt hverandre? Ikke helt uventet så hevder den aldrende Margot Honecker at hun står for rettferdighet på en helt annen måte enn de luksusdyrene hun må dele rom med. De argumenterer mer i retning av at «folket vet ikke hva de vil ha».

IKKE VANT TIL Å BLI MOTSAGT

Stykket er skrevet av den tyske dramatikeren Theresia Walser, og det det fremstår absolutt som om Margot Honecker er den hun har best kjennskap til. Wenche Kvamme spiller henne som en kvinne som ikke er vant til å bli motsagt, og som den naturligste ting av verden lar være å stille klokken når hun er i en annen tidssone. Verden får heller bare tilpasse seg henne.

De to andre er ikke like skarpt tegnet og kunne med fordel ha vært bedre researchet, selv om Imelda Marcos i Rhine Skaanes’ skikkelse også har noen herlig infame øyeblikk. Leila Ben Ali (Sissel Ingri Tank-Nielsen) tegnes mer som en som ikke helt har skjønt den verden hun har befunnet seg i.

Stykket er en del av det nye konseptet LilleLab på Lille Scene, der man kan ha kortere prøvetid, mer sparsom scenografi og kostymer fra lageret, for å kunne prøve ut idéer uten tungrodd apparat.

Selv om kostymene denne gangen kommer fra lageret, så har man funnet en klesstil til de tre eks-mektige, som absolutt står i stil med det de representerer. At det er rom for eksperiment, kan være det som har tiltrukket ringreven Petter Næss, men man skulle tro at nettopp han hadde forsøkt å borre enda dypere. Som absurd komedie er det en helt grei øvelse, men utfra premisset kunne man forvente noe som samtidig bidro til mer historieforståelse