En flyktning krysser manges spor

Marco Elsafadi har Knappenvannet som nærmeste nabo i Fyllingsdalen. Hjemme i Vassteigen kan han slappe litt av mellom alle reisene til ulike foredrag.

Marco Elsafadi har Knappenvannet som nærmeste nabo i Fyllingsdalen. Hjemme i Vassteigen kan han slappe litt av mellom alle reisene til ulike foredrag. Foto:

Artikkelen er over 5 år gammel

– Jeg har livet mitt. Det er det jeg har å tilby.

DEL

Dette intervjuet ble først publisert i BA 2. februar i år. I anledning Elsafadis triumf i «Mesternes Mester» på NRK lørdag kveld, legger vi det ut på nytt, til glede for nye lesere.

Foredragsholder og «Relasjonshøvding», Marco Elsafadi, kjent for mange som det bergenske håpet i NRK-serien «Mesternes Mester» – som samler godt over en million nordmenn foran TV-en hver lørdag, har en fortid som er fjern for de fleste av oss. Den er også svært forskjellig fra oppveksten til de andre tidligere idrettsstjernene, som han delte flere uker med i fjor sommer i idylliske Nord-Italia.

FØDT I FLYKTNINGLEIR

Marco Elsafadi ble født i en flykningeleir i Tripoli i Libanon en desemberdag i 1976. Bare tre måneder gammel flyktet han med familien til Vest-Berlin, til en blindgate med Muren som nærmeste nabo. Her bodde han til han var ti år, uten fast oppholdstillatelse, sammen med mor og far og tre eldre søsken.

– Det var en ghetto med mange statsløse palestinske FN-flyktninger.

– Følte du deg hjemløs?

– Nei, mer identitetsløs. Jeg gikk jo på skole, lekte i gaten og løp langs den enorme muren som delte Berlin i to. Men det var nok verre for mine foreldre. De må ha opplevd mye uro og usikkerhet. I ti år visste de ikke hva som kom til å skje med dem og deres barn.

I 1986 la faren ut på en reise nordover. Oppdraget var å finne et nytt hjemland til sin palestinske familie.

– Han reiste først til Danmark, fikk etter hvert høre at det var færre flyktninger i Norge og dro så videre med fergen fra Fredrikshavn til Larvik. Han søkte oppholdstillatelse der, men havnet i konflikt med noen av de andre palestinske flyktningene i byen. Noen av dem stjal på butikkene. Min far konfronterte lederen i gruppen og havnet i unåde. Han ble anmeldt av seks andre palestinske menn for trusler.

– Da visste han at han måtte dra, ellers ble det farlig. Han fikk heldigvis tillatelse til å flytte til Kragerø, og der ble familien gjenforent i april 1987, forteller Marco Elsafadi.

POSTMANNEN I BERLIN

I trygge omgivelser fortsatte gutten å blomstre på idrettsbanen. Møtet med den lokale postmannen i bydelen i Vest-Berlin hadde vært starten på det som senere endte opp med fem NM-gull i basketball – for tre ulike klubber.

– Jeg vil si at det forandret alt. I de første årene i Berlin var vi overlatt til oss selv. Vi spilte fotball i gaten, men hadde liten omgang med andre tyske barn etter skoletid. Så kom altså vår lokale postmann en dag og sa til min mor at vi måtte bli med i fotballklubben FC Brandenburg 03. På den måten ble vi, flyktninger uten status, en del av den organiserte idretten – og mer intergrert i samfunnet, sier Marco Elsafadi, og legger til:

– Jeg har prøvd å finne denne postmannen. Jeg skulle gjerne fortalt ham hvor viktig det var det han gjorde. Så langt har jeg ikke klart å lokalisere ham. Men jeg gir ikke opp.

At enkeltmennesker kan gjøre en forskjell, virker som å være den kompassnålen Marco Elsafadi prøver å navigere livet sitt etter. Han kom til Bergen i 1998 og ble en av Ulriken Eagles' mest profilerte spillere. Snart ble han like kjent for etableringen av stiftelsen New Page i Bergen, som hadde som mål å hjelpe barn og ungdommer som av ulike grunner var i faresonen. Mange droppet ut av skolen. Noen begynte å ruse seg. Foreldrene visste ikke sin arme råd.

NEW PAGE

Marco Elsafadi og hans kolleger ble et tilbud for dem som opplevde at kommunikasjonen var stoppet opp og det var vanskelig å begynne på nytt – både for de unge, deres foreldre og andre som var involvert.

– Vi holdt på i ti år, ble en stor bedrift med over 60 ansatte og kontorer i Bergen, Oslo og Stavanger. Jeg var «Høvdingen». Det klang bedre hos de unge enn «daglig leder». Alle hadde faktisk indianernavn. Det var sjaman, stammeledere, medisinmenn og stifinnere. Det var en veldig spennende og krevende tid.

– Hva gikk galt?

– Det var flere grunner til det. Vi tapte blant annet et anbud i Oslo kommune. Useriøse aktører leverte så rimelige anbud at det var umulig for oss å konkurrere mot dem. Vi ville blitt veldig topptunge om vi skulle sagt opp dem med minst ansiennitet, sier han tenksomt mellom munnfullene av søsteren Madelaines lunsjrett av egg, kjøtt og pitabrød.

– Hun er manageren min. Kontrasten er stor til New Page-tiden. Nå har jeg en storesøster som holder orden på økonomi og avtaler. Hun styrer min lille bedrift.

– Og lager mat?

– Hun fikser alt, ler han.

– Jeg er heldig, for jeg har jo også min lille familie – datteren min, Sarah, og kjæresten min Solveig.

– Får du dårlig samvittighet av all reisingen som jobben din medfører?

– Det blir mange foredrag, over hele landet. Men vi prøver så ofte som mulig å lage avtaler som gjør at jeg kan komme hjem hver kveld. Heldigvis bor Sarahs mor, Marthe i nærheten. Barnehagen er heller ikke langt unna. Det går greit, heldigvis.

GLENN BØRRE

At livet ikke alltid tar den veien du hadde tenkt, vet Marco Elsafadi mye om. Den mest brutale påminnelsen fikk han i 2009 da han var på vei til Harstad Vikings for et nytt eventyr som basketballspiller.

– Det prikket i føtter og hender. Jeg trodde det ville gå over, at jeg bare var sliten. Noen dager senere ble jeg hentet i ambulanse og kjørt til Haukeland sykehus for undersøkelser. Da kunne jeg knapt røre meg.

På det verste var Marco Elsafadi lam i halve ansiktet og ute av stand til å lukke det ene øyet. Han havnet i rullestol, uten å vite om han noen gang ville kunne leve normalt igjen.

Diagnosen var Guillain-Barré, eller «Glenn Børre» som han valgte å kalle den sjeldne nervesykdommen.

– Det må ha vært en traumatisk opplevelse å få livet så snudd på hodet?

– Det var tøft, på mange måter. Men jeg satte meg som mål at jeg skulle komme tilbake i samme form som jeg var før sykdommen. I praksis ville det si at jeg fortsatt skulle ha som ambisjon å vinne et nytt norgesmesterskap i basketball. Og jeg skulle løpe maraton.

– Ganske drøye mål for en som satt i rullestol?

– Jeg hadde løpt maraton tidligere. Om jeg skulle komme tilbake i gammel form, da inkluderte det å være i stand til å gjennomføre maraton på nytt.

Marco Elsafadi nådde sine mål. Han ble frisk, vant NM med Frøya Ambassadors, og han gjennomførte Berlin Maraton i september 2010 – ett drøyt år etter at han ble syk.

– Kan «Glenn Børre» komme tilbake igjen?

– Legene sier at sjansen er liten. Ingen andre i familien min har heller hatt det. Men noen garanti har du aldri for at det kan skje igjen.

TV-KJENDIS

Idrettskarrieren nå om dagen begrenser seg til basketball sammen med vennegjengen i Bønes, der hans bror, og lege, Badboni også spiller.

I tillegg konkurrer han altså mot tidligere idrettsstjerner i NRK-serien «Mesternes Mester», som samler rundt 1,2 million nordmenn foran TV-skjermene hver lørdag.

– For en uke siden var du nære på hjemreise da du møtte skihopperen Roger Ruud til duell?

– Jeg sendte romkameraten min ut av programmet, ja. Det er tøffe tak. Noen av øvelsene var veldig krevende. Jeg trente litt før opptakene begynte, men slo opp en gammel skade i den ene albuen og slet litt med det.

– Var det moro å tilbringe noen uker sammen med Kjersti Grini, Susann Goksør Bjerkrheim, Johan Remen Evensen og Co i Italia?

– Kjempegøy. Vi var konkurrenter, men også gode venner. jeg var for eksempel på ferie i Kristiansand sammen med Johan, Kjersti, Susann og deres familier. Vi har god kontakt.

Marco Elsafadi trives tydeligvis på TV-skjermen. Han holder fortsatt på med et prosjekt for TV 2, som skal sendes til neste år.

– Det handler om bortføring av barn, der mor eller far tar med seg ett eller flere av barna og stikker til utlandet. Vi lager en serie der jeg er programleder.

– En krevende oppgave?

– Ja, jeg skal tale barnas sak. Disse sakene handler jo også om barnas rettsikkerhet. De har et lignende program i Danmark der de er mer konfronterende mot myndighetene. Jeg prøver mer å få foreldrene til å møtes og komme på talefot igjen.

SELVLÆRT

Kommunikasjon og konfliktløsning er temaer 37-åringen har jobbet mye med, og som er sentrale i mange av foredragene han holder over hele landet. Det gjør han uten formell utdannelse.

– Jeg bruker mye av meg selv. Det er det jeg har å by på. Så foredragene mine handler mye om selvopplevde ting, som jeg prøver å formidle slik at det også blir felles opplevelser, noe folk kjenner igjen og kan forholde seg til.

– Jeg tenkte en gang at jeg skulle bli politimann. Da jeg jobbet i New Page, hadde jeg planer om å bli barnevernspedagog. Men etter hvert som stiftelsen vokste og vi ble over 60 ansatte, tenkte jeg at ledelse og organisasjonspsykologi egentlig var det jeg trengte.

– Savner du en formell utdannelse?

– Jeg gjør det. Men det er ingen utdannelse som dekker alt det jeg er engasjert i. Jeg har tatt et sertifisert kurs i konflikthåndtering, sier Marco Elsafadi, og legger til med et smil.

– Det er vel det nærmeste jeg kommer. En egen konfliktskole finnes ikke, så vidt jeg vet.

Artikkeltags