En mann og en kontrabass

Artikkelen er over 4 år gammel

Det er ingen grenser for hva Ole Amund Gjersvik spiller på sin kontrabass.

DEL
  • Kontrabassen til Ola Amund er håndlaget fra 1924, og strengene er laget av grisetarm. Mer om dette i videoen over.

Ensomme improvisasjoner, tango, jazz, rock, pop og viser. Alt fra Clash med Frode Grytten Beat Band til Trang Fødsel. Mannen med bassen tar utfordringen.

– Du bør være allsidig skal du kunne leve av å være frilansmusiker og bassist, slår han fast.

Ole Amund Gjersvik lever og ånder for musikken. «My first love», som han kaller det.

Nå for tiden har han et prosjekt gående der han prøver å komponere én låt hver morgen – før han spiser frokost.

Han er separert og har i jakten på å finne seg noe med litt bedre plass enn sentrumsleiligheten på Klosteret, slått seg til i et gammelt, arkitekttegnet hus i Fyllingsdalen. Her deler han plassen med flere andre.

I andre etasje har Ole Amund Gjersvik et kombinert soverom og lite hjemmestudio, der han altså nå starter dagen sammen med kontrabassen.

TO ELDRE SØSTRE

Ole Amund Gjersvik vokste opp på Os. Dialekten sitter fortsatt som et skudd. Kanskje har han fått strammet den opp jevnlig gjennom sine 30 år som medlem av dixieland-bandet Osøren Jazzensemble?

Kontakten med hjemstedet har han i alle fall holdt ved like.

Familiens minstemann vokste opp med to eldre søstre. De kjøpte plater med tidens mest populære grupper – fra Beatles til Wishbone Ash. Lillebror ble hektet.

– Jeg måtte prøve å finne ut hvordan de gjorde det. Hva Paul McCartney gjorde med bassen sin. Så jeg spilte platene om og om igjen.

Det første bandet besto av gutter i klassen hans.

– Geir Gustav spilte gitar. Han var keivhendt. Så når vi sto foran speilet, lignet vi på Beatles, fant vi ut.

Unge Gjersvik kjøpte seg elbass, spilte i band og han spilte med gospelkoret Join Us på Os. I dixieland-bandet ble det kontrabass, det passet bedre.

KRANGEL I HARMONIEN

18 år gammel flyttet han til Bergen. Første året på videregående gikk han på Fana gymnas. Så flyttet han til U. Pihl og musikklinjen der.

– Der møtte jeg andre med ambisjoner, som pianisten Helge Lilletvedt. Det var viktige år for meg. Jeg søkte på Bergen Musikkonservatorium og studerte bass-spill i fire år, fra 1983 til 1987.

– Tenkte du på en karriere i Bergen Filharmoniske Orkester?

– Jeg gjorde det. Vi fulgte mange av prøvene i Harmonien. Men jeg fikk et inntrykk av at de kranglet mye innad i bassgruppen den gang. Til slutt var det gruppelederen som bestemte og så måtte alle innrette seg etter det.

LUGAR MED MEDAAS

I stedet ble det noe helt annet. 20 år gammel ble han oppdaget av Ove Thue, som på den tiden samarbeidet tett med Ivar Medaas, spelemannen, visesangeren og tusenkunstneren fra Alversund.

Unge Ole Amund fikk være med på sin første plateinnspilling, «Bymann og stril». Han dro med duoen på Englandsbåten, der de underholdt.

– Jeg har bodd på samme lugar som Ivar Medaas. Det var utrolig moro, selv om Ivar var bekymret for at han bare kunne to ord på engelsk: Lon-don, flirer han.

Det ene ledet til det andre, som om du en periode i livet oppholder deg på en togstasjon, og kan hoppe på den ene reisen etter den andre. Uten at du vet helt hvor du havner.

MOSTLY ROBINSON

En av dem var som musiker på Den Nationale Scene, der Ole Amund Gjersvik var musiker under «Knut Gribb tar Bergenstoget» i 1986.

Andre tok ham til nye innspillinger med Medaas og Thue, til Ole Paus og Sissel Kyrkjebø – og til Lollipop-serien med Rune Larsen og Tor Endresen.

– Der var også duoen bak Mostly Robinson, Øyvind Haugland og Geir Johannessen, med. Jeg spilte mye med dem. Jeg prøver å være åpen for det mesten innen musikk. Men den gang, før jeg fylte 30, hadde jeg uttalt at jeg ikke likte countrymusikk, smiler han.

– Øyvind Haugland konfronterte meg med det, og jeg måtte innrømme at jo, det hadde jeg sagt. «Rart du ikke har klaget da, for du har jo spilt country med oss i ett år nå», sa ha. Så der fikk jeg den, smiler bassisten, og legger til:

– Jeg må få si at det er trist at Mostly Robinson ikke spiller mer. Det var en veldig givende tid. Men Øyvind har dessverre gitt seg helt med musikk.

TRANG FØDSEL

For Ole Amund Gjersvik var det nye eventyr som ventet på første halvdel av 1990-tallet. Han underviste på musikklinjen Høgskolen i Bergen. Der var det to lærerstudenter, med talent for låter som satte seg i øret til lytteren.

– Jørn Fluge Samuelsen og Hans Petter Aaserud begynte som duo, men ville starte band. Jeg fikk med Frank Jakobsen, jazztrommeslager og lærerkollega. Etter hvert ble også John Vinge med på tangenter, forteller han.

Gruppens plate, «Hybel» solgte i 65 000 eksemplarer. Låter som «Kursiv» og «Drømmedame» ble gjengangere på radioen.

– Tjente du penger som popstjerne?

– Ja, da hadde jeg bra inntekt. Det var platesalg og ikke minst mange konserter og turneer. Frank Jakobsen valgte å gi seg. Det ble for mye reising for han. Men jeg var med i noen år og deltok også på senere gjenforeningskonserter frem til og med 2010.

– Nå er det kun Hans Petter Aaserud som er igjen fra originalbesetningen.

TANGO OG IMPROVISASJONER

På denne tiden ble bassisten fra Os hektet på tango. Han lærte seg den klassiske dansen, reiste et par ganger til Buenos Aires for å oppleve dansens hjemland – og ga også ut et par plater med tangomusikk.

– Jeg gikk inn for det med alt jeg hadde. Men så kom jeg til et punkt, etter seks-syv år, der ikke orket å engasjere meg så totalt. Det ble en evig jakt etter nye måter å utvikle dansen. Det tok for mye tid.

De siste årene har Ole Amund Gjersvik jobbet mye med egne bassimprovisasjoner. Han startet allerede i 1990 sitt eget plateselskap, Acoustic Records, og gir fortsatt ut platene sine selv.

En av fjorårets fem plater, heter karakteristisk nok «Conversations With Myself».

Men han spiller selvsagt også med andre. Allsidig som han er synes 51-åringen det er veldig stas når han får med seg gitarist Arild Seim og den syngende trommeslager, Helge Nyheim i bandet 68 Experience.

– Vi har spilt mye rundt på skoler og kost oss med Hendrix, Cream, Beatles og alle de andre som var så gode på slutten av 1960-tallet. Det slår fortsatt an hos ungdommen, smiler han.

Artikkeltags