Gå til sidens hovedinnhold

Terningkast 5Et godt steg videre

Artikkelen er over 7 år gammel

Monika Nordland Yndestad skaper fortettet spenning i sin andre krimroman, der krimjournalist Alice Bratt selv er et av ofrene.

Mediene får det glatte lag av bergensforfatter og tidligere BA-journalist Monika Yndestad. Politiet slipper knapt bedre fra det, for ikke å snakke om den jevne mann og kvinne, som gjennom å analysere sine egne mentale liggesår påfører seg selv og omverdenen mye vondt når selvbildet skal reddes.

I Yndestads andre krimroman er det igjen BA-krimjournalist Alice Bratt som er hovedperson, og denne gangen er det hun selv som er offeret, hjelpeløst plassert i «Gapestokk». Hun vinner den store journalistprisen for en artikkelserie som setter søkelyset på fyllekjørere og alkoholen som dreper i trafikken, men blir selv funnet bevisstløs og stinkende av sprit bak rattet på sin egen havarerte bil etter prisutdelingen.

Både kollegene i BA og massemediene kaster seg over henne, og medias og myndighetenes fordømmelse av Bratt uten at verken siktelse eller dom er tatt ut, er et lyskespark mot institusjonalisert forutinntatthet og heksejakt.

I så måte er tematikken for boken åpenbar, på samme vis som den var i debuten «Jentene fra balletten», der politi og barnevern sto avkledd tilbake når siste ord var sagt.

MESTERLIG GREP

Forfatteren viste stort talent med debutboken, og tar et godt steg videre i en oppfølger som viser at hun kan kombinere både det oppskriftsmessige og det overraskende. Det er ikke vanskelig å få øye på Yndestads forbilder innen kriminallitteraturen, og hun skriver fra et miljø hun kjenner godt, med sjargongen og den pulserende nyhetsteften som drivkraft.

Dialogene er gode, og spenningen ivaretas gjennom stadige hopp i tid og fortellervinkling. I denne boken blir en gammel og nesten glemt historie et åsted også i vår egen tid, men denne gangen er det ikke sikkert alle de overlevende fra den gangen slipper med skrekken og ettervirkningene.

Yndestads mesterlige grep er at hun lar mistanken mot Bratt sive inn også hos hennes nærmeste omgangskrets, blant kolleger, venner og samboeren.

Selv velger hun å rømme uten å fortelle hvor hun drar. Dermed lar Yndestad hovedpersonen bli fraværende nærmest gjennom store deler av romanen, til tross for at hun hele tiden er «i bildet».

UJÅLETE

For selvsagt vet leseren nok til å vite at Bratt ikke med vilje har satt seg beruset bak rattet. Når flere i hennes randsone mister livet i «ulykker» de selv har forårsaket, er heller ikke Bratts fotografkollega Hassan Mouri lenger den eneste i persongalleriet som bedyrer Bratts uskyld. Yndestad veksler mellom å fortelle historien fra Bratts, Mouris og morderens side, og slik skaper hun fortettet spenning og en konstant uro også hos leseren om hvor historien går og hvem den skal involvere.

Yndestad er bedre på dialog og oppbygning enn på psykologiske grunnanalyser som også denne gangen spiller en nøkkelrolle. Hun holder på spenningen selv om oppklaringen skjener ut i det lite troverdige og det påtatte mot slutten, men samtidig har hun en ujålete og real penn hvor hennes egen journalistbakgrunn utgjør en styrke for måten hun formidler disse litterære overdrivelsene.

STORT POTENSIAL

Skildringene følger flere plan, der både det uuttalte ved det bergenske «lynnet» og Alice Bratts erkjennelse av sine egne svakheter dunker i bakhodet verre enn tømmermennene hun først våkner med. Hun skriver dessuten med solid lokalkoloritt. Kjenner man Bergen, Os og omliggende nedslagssteder i handlingen, eksempelvis BA- og Bergens Tidende-redaksjonene, er det selvsagt mulig å hente ut mye intern informasjon og en og annen lødig gjenkjennbar karakteristikk.

Enkelte av disse karakteristikkene og mekanismene burde dessuten mane til ettertanke i en kulørt og konkurransedrevet mediebransje.

Yndestad er ved denne boken kommet til et punkt hvor hun bør bestemme seg for hvorvidt hun skal fortsette å være hyperlokal, eller om hun skal generalisere og utvide utgangspunktet.

I BAs Alice Bratt har hun en hovedfigur med stort utviklingspotensial, som har nok av mentale skavanker til at hun yter leseren nødvendig motstand. I en fortelling hvor leseren ikke behøver å kjenne hver en hårnålssving for å henge med på ferden, vil hun raskt kunne bli en sentral skikkelse i det krimlitterære norske landskapet.

Kommentarer til denne saken