Fargespill, folkofoner og fri flyt

Av
Artikkelen er over 2 år gammel

Ole Hamres travle år inkluderer fire bestillingsverk. Nå kan han endelig slappe litt av – og more julen inn.

DEL

Forberedelsene til Fliflet/Hamres tradisjonsrike førjulsforestilling er i gang. 20. desember inntar de scenen på Rick's Teater, med inviterte gjester, prisutdelinger og mye musikalsk moro.

– I år feirer vi at det er ti år siden sammenbruddet, sier Ole Hamre.

TRE BENBRUDD

I 2004 skjedde nemlig en serie av uhell av det spesielle slaget.

Noen dager før Gabriel Fliflet og Ole Hamre skulle på scenen for å more julen inn, brakk trommeslager Hamre foten da han, i lek med sine barn, satte utfor en islagt sklie.

Han bestemte seg likevel for å be om permisjon fra sykesengen på Haukeland for å gjennomføre konserten.

I samråd med kompanjong Gabriel Fliflet fant de ut at det kunne være lurt å ringe Harald Dahlstrøm, siden det kanskje var behov for litt musikalsk assistanse.

Tangentmannen svarte på mobiltelefon – fra naborommet på Haukeland. Han hadde også brukket foten.

Hamre og Dahlstrøm stavret seg inn på scenen med sine krykker. Fliflet hadde nettopp fått beskjed om at Sissel Kyrkjebø ville komme og synge. I ren glede, over Sissels ja og det faktum at han for en gangs skyld var den sprekeste, kastet han seg ut i noen ville dansetrinn.

Resultatet var at også han brakk foten. Og havnet på Haukeland. Utrolig, men sant.

– Det er klart at dette må markeres, skratter Ole Hamre, som for ti år siden faktisk klarte å improvisere frem en to timer lang konsert mens hans musikalske kollega ble fraktet med blålys til hospitalet.

TO ÅR I INDIA

Så er det også slik at Ole Hamre er en musiker som faktisk trives når risikoen for å mislykkes svever over hans mange prosjekter. 55-åringen har erfart at det går som regel bra til slutt.

Interessen for trommer, perkusjon og alt du kan slå på, og få lyd fra – må vi langt tilbake i tid for å spore. 50 år, og vel så det.

– Jeg var fire år og skulle i bursdagsselskap. Min mor hadde kjøpt gaven jeg skulle ta med. Det viste seg at det var en liten tromme. Jeg ble lang i masken da bursdagsbarnet pakket den opp. Jeg ville jo helst ha den selv.

– Et par år senere, da jeg var seks, flyttet vi til Mumbai – tidligere Bombay – i India. Min far var havforsker, så han jobbet der i to år. Da fortalte mine foreldre at jeg hadde blitt så opptatt av en som spilte på tablas-trommer på gaten.

– Da vi kom hjem der vi bodde, la jeg lillebroren min i fanget mitt og hamret løs på ræven hans, ler han.

HAVNET I TRØBBEL

Ole Hamres barndomsår i Eikeviken og Øyjorden var til tider svært kompliserte. Han havnet i trøbbel, rett som det var.

Det var knusing av ruter, stjeling og en rekke tvilsomme prosjekter som måtte prøves ut. Som å sette fyr på naboens postkasse, for å se hva som skjedde da.

– Jeg hadde store adferdsproblemer som liten gutt. Jeg visste ikke når nok var nok. Det ble for mange, ville påfunn.

– Ble trommene et utløp for energien, rastløsheten og nysgjerrigheten din?

– Ja, jeg tror det. Jeg kunne denge løs på noe som ikke ble ødelagt. Før jeg fikk eget slagverk, slo jeg på gryter, bøtter og pannelokk.

– Hva sa din mor når hun skulle lage middag og grytene var borte?

– Mine foreldre var utrolig tålmodige. De har holdt ut mye, også høye lyder i huset. Vi hadde en avtale om at jeg ikke skulle spille når de hvilte etter middagen, og når Dagsrevyen var på TV.

– Ellers var det fritt frem for å hamre løs. Og det gjorde jeg, hver eneste dag i oppveksten.

TROMME I KORPSET

Et avgjørende episode for Ole Hamre var da dirigenten i skolekorpset skjønte at den lille guttene ikke likte trombonen han hadde fått tildelt, og heller ville spille skarptromme.

Da var det gjort. Ole Hamre hørte på Rolling Stones og var mye mer fascinert av Charlie Watts enn Mick Jagger.

Han hørte på Led Zeppelin, og digget John Bonham. Han oppdaget Jethro Tull, og begynte å studere Barriemore Barlows trommespill.

Og han hørte Steve Gadd boltre seg i Paul Simons «50 Ways To Leave Your Lover».

– Jeg visste ikke at det var mulig å spille slik Steve Gadd gjorde. Det påvirket meg enormt. Han er fortsatt den store trommeslageren for meg.

FLIFLET/HAMRE

De som har hørt Ole Hamre i samspill med Gabriel Fliflet, gjerne med østlig-inspirerte folkedanser på repertoaret, kan undre seg over hvordan det er mulig å henge med i svingene når Fliflet suser av gårde med trekkspillet.

– Første gang vi spilte sammen, skjønte jeg absolutt ingenting, slår han fast.

Det hadde seg slik at Gabriel Fliflet trengte en ny makker etter at Stein Inge Brækhus ikke kunne fortsette samarbeidet. Ole Hamre hadde bodd i Oslo fra noen år på slutten av 1980-tallet.

Da han og konen Sissel Saue ble foreldre til tvillingene Oda og Jonas, og bodde trangt i femte etasje uten heis, valgte de å flytte hjem igjen til Bergen.

I Oslo hadde Ole Hamre fått spille med mange flinke folk. Men frilanstilværelsen begynte også å gå ut over spillegleden.

– Det var en del oppdrag der jeg måtte spille musikk som jeg egentlig ikke brydde meg så mye om. I tillegg må du lære deg å «fake» – altså late som om du kan fikse alle musikalske sjangre. Det ble jeg ganske god til, men det var ikke så givende.

– Etter å ha flyttet tilbake til Bergen, sto jeg ved veikryss. Jeg hadde gode musikalske opplevelser, som bandet Talisman med blant andre Bugge Wesseltoft og Sveinung Hovensjø – samtidig som jeg var lei av å måtte gjøre mange andre jobber for å få endene til å møtes.

– Jeg tenkte alvorlig på å slutte som musiker, begynne å studere på universitetet og bli akademiker som resten av familien.

SKJØNTE INGENTING

Det var på denne tiden at telefonen ringte, med Gabriel Fliflet i den andre enden.

Fliflet hadde en spillejobb i Stavanger og spurte om trommeslageren ville være med. Hamre, som var vant til å «fake» som frilanser, takket «ja» til oppdraget, men «nei» til å øve. Han mente det var nok med en liten gjennomgang like før.

– Da skjønte jeg at jeg skjønte ingenting. Gabriel spilte sanger i de merkeligste takter. Jeg var fullstendig fortapt. Så da jeg satte meg ved slagverket på Cafe Sting i Stavanger, bestemte jeg meg for å la være å tenke – og bare la armer og ben gå. Det var skummelt. Men det gikk, på et vis.

– Hvordan er det nå?

– Etter 20 år er jeg endelig begynt å få det til, skratter han.

– Nå er det bare moro. Jeg har mye å takke Gabriel for. Han ga meg på mange måter spillegleden tilbake. Og det på et avgjørende punkt i karrieren min.

FARGESPILL

I dag er konsertene duoen har sammen, en av de få anledningene der Ole Hamre spiller trommer – og ikke opererer «folkofoner» der mennesker filmes mens de synger sin tone, allierer seg med skipsfløyter i Vågen eller leter frem andre stemmer og lyder fra sine tangentinstrumenter.

En annen mulighet til å spille trommer er det musikalske barne- og ungdomsprosjektet «Fargespill», som han startet sammen med konen, Sissel Saue for ti år siden.

Utgangspunktet var et prosjekt i regi av Festspillene der elever ved Nygård skole med innvandrerbakgrunn også ble invitert til å delta.

Nå har Fargespill flere kritikerroste forestillinger bak seg og en organisasjon i Bergen med seks ansatte. Mer enn 100 000 har sett forestillingene og Fargespill-konseptet er også eksportert til flere andre norske byer.

– Faglig sett er det ingenting jeg har lært mer av enn Fargespill – som at musikk egentlig er relasjon mellom mennesker. Kunst er historiefortelling, og alle mennesker har sin historie.

– Når denne dypt subjektive historien blir fortalt gjennom kunst, kan det mirakelet skje at den blir universell. At historien om deg blir historien om meg. Din historie lærer meg noe om hva det er å være meg.

– Det stikker faktisk så dypt. Jeg brukte lang tid på å forstå det.

FIRE BESTILLINGSVERK

Noe annet som har begynt å synke inn på tampen av året, er hvor mye han faktisk har jobbet i 2014.

– Min kone sier at min måte å takle stresset på først og fremst handler om å fortrenge det, smiler han.

Hele fire bestillingsverk har han bak seg. Fra «Osofonen» i kulturhuset Oseana under Festspillene, via Tall Ships Race-konserten sammen med blant andre heavygruppen Enslaved, til ny Folkofon i tyske Dresden – og til bestillingsverket til Osafestivalen på Voss i september.

Som om det ikke var nok har han vært sentral i Fargespills jubileumsforestilling, i tillegg til at gjengen presenterte «Ja, vi elsker» ved Den Norske Opera & Ballett.

– Det ble vel hektisk i perioder, innrømmer han.

– Men nå er det heldigvis langt roligere. Jeg har blant annet fått tid til å dykke sammen med tre av barna mine i havet utenfor hytten vår på Algrøy.

– Så skal vi snart more julen inn på Rick's. Gabriel og jeg planlegger det nå. Vi skal virkelig feire sammenbruddet, slår Ole Hamre fast.

LES OGSÅ I SERIEN «LYDEN AV LIVET»:

Christine Sandtorv: Mer enn en døgnflue

Jarle Zimmerman: Sangen om Zimmerman

Willy Marhaug: The Alarm vekket Willy

Kai og Tine Taule: Partnere i livet og i musikken

Frode Unneland: Trommisen spiller på flere strenger

Ivar Peersen: Enslaved-komponistens hjemmekontor

Geir Luedy: Kaffegutten som ble tekoker for amerikansk stjerne

Helge Nyheim: Den syngende trommeslager

Gabriel Fliflet: Mannen som brenner for musikken og miljøet

Olav Dale: Olav Dale jazzer opp i vest

Ole Amund Gjersvik: En mann og en kontrabass

Trygve Thue: Thues nye liv

Bjarte Aasmul: Leiesoldat med gitaren som våpen

Per Jørgensen: Trives best med trompeten - tett på naturen

Ole Thomsen: Gitarhøvdingen mellom de syv fjell

Terje Isungset: Halling-klanger av tre, stein, is og glass

Mads Eriksen: Mannen med gitaren er alltid underveis

Harald Dahlstrøm: «Lyden av livet»: En voksen herre med og uten orkester

Rune Walle: Kjuagutten som fikk smake på stjernelivet

Torhild Sivertsen og Per Hansmark: Hjertene slår fortsatt for musikken

John Magnar Bernes og Atle Johannesen: Bluesbrødre med musikk på blå resept

Erik Moll: – Jeg var veldig sjenert og spilte helst alene

Dag Arnesen: Jazzer opp gamlestuen hjemme i Hødden

Claudia Scott: Sykepleier Scotts musikalske sigøynerliv

Magne Lunde: Blant trommer og stearinlys i Manna'ens hule

Artikkeltags