Folkelig Requiem

Av
Artikkelen er over 14 år gammel

Visesangeren og gjøgleren Sivertsen er ikke en av revolusjonærene som voldtar en sjanger de ikke har peiling på.

DEL
Han viste dyp respekt for progresjonen av et Requiem, men flettet det elegant inn i sin egen personlige stil.

To kjente skikkelser følsomt spillende hver sin saksofon beveget seg stille mot scenen mens de åpnet dødsmessen.

Dystre kirkeklokker erklærte Kenneth Sivertsens moderne requiem for åpnet.

Koret sang en sår introitus og ble gradvis akkompagnert av flere av våre mest kjente og kjære musikere; Bendik Hofseth, Tore Brunborg, Mats Grønner, Arild Andersen, Sjur Hjeltnes.

De fleste tidligere samarbeidapartnere med komponisten selv.

Sivertsen er elsket og hatet, hetset og rost i skyene, men mannen kan mer enn å parodiere og klimpre viser på gitar.

Hans moderne reqiem var inderlig, gjennomkomponert og kom fra hjertet. Det krever mye å vise så mye av seg selv i en komposisjon.

I tillegg var messen liturgisk korrekt og manglet ingen av kriteriene for å kalles et requiem.
Han hadde bare gjort sitt verk mer aktuelt og folkelig.

Her var jazz, visesnutter, klassisk ekthet- og den latinske teksten ble nydelig opplest av Frode Rasmussen - på norsk.

Det som kunne blitt en suppe sammenkokt av tilfeldige selvstendige ingredienser, ble i stedet et pikant, rørende og ærlig stykke musikk med et fundament av dypt alvor.

Skal det likevel plukkes på noe, ventet undertegnede forgjeves på at koret skulle åpne himmelen og basunene skulle bruse. Men dette kom like mye av forventninger skapt av tidligere hørte requiem.

Eller kanskje kunne det vært litt mer trøkk i Bergen Filharmoniske Kor. De var for anledningen mer labre enn vanlig, og ikke helt synkronisert med konsonantene sine.

Sivertsen tok beskjedent imot applaus for sitt mesterverk, men kunne med god grunn vist publikum sin stolthet. Dette var en annerledes vakker opplevelse.

Artikkeltags