«Everything I have ever written has been about Joy Division», sa musikkjournalisten Paul Morley til litteraturtidsskriftet Vinduet i fjor. Undertegnede har det litt på samme måte med a-ha og relaterte prosjekter.

Men på Morten Harkets post-a-ha-utgivelse «Out Of My Hands» (2012) ble et langt kjærlighetsforhold satt kraftig på prøve. I et svakt forsøk på å bygge bro mellom a-ha og en ny karriere slapp han en uinspirert plate blottet for momentum.

Harkets ujevne solokarriere har vært bygget opp rundt innfallsmetoden. A-has timeplan og noe i DNA-et til 54-åringen er årsakene til det. I Jan Omdahl-biografien «The Swing of Things» reagerer Harket kraftig når Omdahl legger frem Paul Waaktaar-Savoys oppfatning av Harkets deltakelse i diverse sideprosjekter. Han insinuerer at han burde vært mer selektiv. Harket derimot vil ikke være en del av en «rock & roll-koseklubb», som han kaller det. Hans søken og nysgjerrighet har ledet stemmen inn i en rekke snodige kollaborasjoner opp gjennom.

Nå nærmer han seg imidlertid kjernen igjen, som kjennetegnet «Wild Seed» (1995), men som har vært fraværende siden. Det er utvilsomt noe som er tent i Harket og som materialiserer seg gjennom veldreide «Whispering Heart», seiglivede «Brother» og pianoballaden «There is a place».

Men helheten blir likevel litt ujevn. Tekstene er noe av grunnen. Hvor ble det av det sunne samrøret av samfunnsengasjement og musikk? Låter som «East Timor», «Brodsky Tune» og «Lord» skjerpet øret. Det er mangelvare på «Brother».

Man kan også argumentere mot det pålessede voksenpopsoundet Kvint har lullet Harkets stemme inn i. Harket har gjennom drøyt 30 år vist at stemmen hans får mest friksjon og kler synthlandskapet best, men på «Wild Seed» trakk han også opp et mer bruksvennlig og rått stemmeuttrykk av hatten. Det kontrasterte den Harket man kjenner fra a-has fineste øyeblikk. Det er den stemmen han nå leter etter igjen.

Han kan være på rett spor.

Låter: «Whispering Heart», «There Is A Place» og «First Man To The Grave».