Gitarhøvdingen mellom de syv fjell

Artikkelen er over 4 år gammel

Listen over dyktige bergensgitarister er lang. Men få – om noen – nyter større respekt enn Ole Thomsen.

DEL

Det er ikke bare musikere i Bergen som hyller Ole Thomsen for hans tekniske ferdigheter og tydelige signatur som gitarist – enten han spiller blues, jazz, rock eller bossanova.

Spør du for eksempel Bjørn Berge, strengevirtuosen fra Haugesund, som jevnlig turnerer i land som Frankrike, Belgia, Nederland og Tyskland, om hvem som har inspirert ham mest, er Ole Thomsen en av de første han nevner.

FARS SØNN

Hjemme i det romslige huset som bestefaren i sin tid kjøpte i Jørgen Moes gate – i grenselandet mellom Kronstad og Årstad – har Ole Thomsen en av leilighetene. Her bor han sammen med Gunhild Yttri og sine rundt 25 gitarer.

– Min far jobbet med reklame. Men han var også svært nevenyttig og hadde snekring som hobby. Jeg liker også å arbeide med praktiske ting. Vi er vel like sånn.

– Var din far også musikalsk?

– Ja, han spilte litt for moro, blant annet piano og fiolin. Min mor spilte også piano i yngre dager. Det var dessuten flere som spilte hardingfele i slekten vår.

FAREN LAGDE GITAR

Det var Thomsen senior som bygget lille Oles første gitar.

– Den var trekantformet som en balalaika. Det var på den hjemmelagede gitaren at jeg lærte å spille mine første akkorder, som min far viste meg. Min lillebror Kåre ødela forresten den gitaren.

– Jeg har fortsatt den neste i rekken, som jeg i sin tid kjøpte for 190 kroner hos Håkon Hansen – en liten musikkforretning som lå bak Politistasjonen.

– Men det var på den hjemmelagede gitaren at jeg lærte Arild Seim åpningsriffet til Beatles-klassikeren «Ticket To Ride», ler han.

– Hvor gamle var dere da?

– Vi har kjent hverandre siden vi var ti-tolv år gamle. Arild bodde på Fjøsanger, men var kompis med en annen gutt som bodde her i huset. Slik ble vi kjent. Vi startet etter hvert bandet Fast and Bulbous, inspirert av en Captein Beefheart-låt. Oversatt til norsk blir det noe sånt som «Rask og Pæreformet», skratter han.

– Arild og jeg har en lang historie sammen. Vi har jo også turnert mye sammen med Mads Eriksen for Rikskonsertene.

DANMARKS PLASS

Per Jørgensen er en annen kjent musiker fra Bergen som tidlig ble både venn og kollega.

– Etter barneår på Fridalen og ungdomsskole på Gimle begynte jeg på U. Pihl videregående skole. Per gikk også på naturfaglinjen, spilte gitar og viste tidlig sitt talent. Han kan jo spille alt mulig. Den gang spilte han gitar, kornett og fiolin.

Utover på 1970-tallet havnet Jørgensen og Thomsen i samme band. Danmarks Plass Rock og Jazz besto av flere av byens største musikalske talenter.

– Helt i begynnelsen spilte både Per og jeg gitar. Så ble det etter hvert mer trompet på han. I tillegg besto bandet av Kåre Sandvik på piano, Edvard Askeland på bass og Frank Jakobsen spilte trommer.

– Jeg har levd av musikken siden 1977. Da fikk jeg også oppdrag som musiker på Den Nationale Scene. Jeg var med på rundt 120 forestillinger av Askepott.

JAZZBAND

Første halvdel av 1980-tallet var en travel tid for Ole Thomsen. Flere av musikerne i Bergen Blues Band sluttet. Gitarist Per Jørgensen var en av dem. Ole Thomsen ble med John Magnar «Hungry John» Bernes i hans nye utgave av bandet.

Fra 1980 til 1986 fikk han boltre seg med blåtoner, shuffle-rytmer og røffe riff. Hørte du gitaristen på en god kveld, var det vanskelig å forestille seg at noen kunne gjøre det særlig bedre.

I tillegg fikk Ole Thomsen tilbud om gitarjobben i Dag Arnesens nye jazzband, som ga ut den kritikerroste «Ny Bris» i 1982.

EMIGRASJON

Arnesens supergruppe fikk ikke noe langt liv. Flere av byens beste musikere, inkludert Arnesen selv, flyttet til Oslo. Ole Thomsen vurderte aldri å gjøre det samme.

– Jeg hadde rett og slett ikke lyst til å pakke sakene og dra til Oslo. Det var sikkert flere steder å spille der og nye utfordringer for dem som dro. Men jeg synes det er viktig at det også er levende musikkmiljøer i andre byer.

– I tillegg liker jeg at vi i Bergen kan møtes over sjangergrensene. Vi er ikke inndelt i båser. Du kan gjøre mye forskjellig – det er en musikalsk åpenhet i denne byen som jeg trives godt med.

MANGE PROSJEKTER

– Har det ikke vært tider der det har vært vanskelig å leve av musikken når du er basert i Bergen?

– Du må være villig til å reise. Jeg har vært mye på turné, blant annet for Rikskonsertene. Noen perioder kan du ha veldig mange prosjekter, andre ganger er det rolig. Sånn er vel livet som musiker.

– Hva holder du på med nå?

– Nå har det vært en rolig periode. Jeg har spilt litt blues med BB Lyngs. Men i vinter og vår har det vært alt fra konserter med Bergen Big Band til Haukelandsrevyen.

KLAGER IKKE

Nattjazzfestivalen har også gått av stabelen uten Ole Thomsens navn på plakaten. Det skjer ikke så ofte.

– I løpet av 40 år er det vel bare et par ganger at jeg ikke har spilt på Nattjazz. Sånn sett var det jo litt rart ikke å spille i år. Men jeg skal ikke klage. Det blir helt feil, smiler Ole Thomsen.

– Har du mange gode minner fra byens store jazzfestival?

– Det første jeg kommer på er et sigøynerorkester fra Romania som spilte den gang Nattjazz var på Studentsenteret. Da var som regel veldig fullt og alltid ganske mye støy, sier han.

– Men da Benone Damian, jeg mener det var det orkesteret het, begynte å spille, var folk stille som mus. De var bare så enormt gode at alle satt med hakeslepp.

NI GITARISTER

– Du hadde jo også en minnerik konsert på Nattjazz-festivalen i 1993 der du inviterte åtte av byens gitarister, inkludert din bror, Kåre, opp på scenen?

– Var det ikke ni? Vi skulle ha vært enda flere, men det var noen som ikke kunne komme. Det var mange forsterkere og mye lyd. Jo, det var utrolig artig, selv om vi ikke fikk øvd noe særlig før konserten.

– Det er veldig mange flinke folk i Bergen, og det skjer så mye at jeg nesten ikke klarer å følge med på alt. Jeg har vært heldig som har fått spille med så mange dyktige musikere.

YNGVE MOE

En av dem som Ole Thomsen kjente lengst, og spilte mye med, var Yngve Moe. Bassisten døde i april av skadene han ble påført etter en drukningsulykke på Tenerife.

– Forferdelig trist å miste ham, sier Ole Thomsen stille.

– Jeg ble kjent med Yngve i Lærdal i 1970. Da var han bare 12 år. Faren hans jobbet den gang i Sogn, og jeg pleide å besøke familie og slekt i Sogn hver sommer. Yngve var veldig opptatt av musikk allerede den gang, så vi spilte mye sammen.

– Jeg traff ham også flere ganger i Tromsø og hadde egentlig kontakt med ham hele veien, sier han.

– Da han så flyttet til Bergen, var det naturlig at han skulle bli med bandet mitt, Hot Cargo. Så tok det av med Dance With A Stranger, og han måtte konsentrere seg om det. Men vennskapet beholdt vi hele tiden.

25 GITARER

Ole Thomsens mange gitarer, han har rundt 25 av dem, inkludert en banjo, har alle sin historie. Noen har vært med ham svært lenge, som kassegitaren han i sin tid kjøpte for 190 kroner.

– Jeg har gitarer som jeg har betalt mye for. Som denne Eugen-gitaren, som jeg tror det bare finnes én av. Det var bergenseren Henry Eugen Urhaug som bygget den da jeg ville ha en elektrisk tolvstrengers gitar.

– Så har vi denne Morgan-gitaren til 2000 kroner. Det er en sånn «nybegynner-gitar», laget i Kina. Jeg skulle egentlig teste en forsterker i en av byens musikkforretninger, forteller han.

– Så tok jeg den gitaren som sto nærmest. Jeg ble overrasket over hvor fint den låt, og hvor god den var i hendene mine. Nå bruker jeg den ofte, spesielt når jeg spiller blues.

FRA HJERTET

Ole Thomsen vokste opp med 1960-tallets gitarhelter. Det var først og fremst Hendrix og Clapton, – to han fortsatt holder høyt – i tillegg til en rekke andre.

– Jeg øver ganske mye. Det er viktig å holde fingrene i gang.

– Er det tekniske ved gitarspillet viktig for deg?

– Det er viktig i den forstand at du gjerne vil ha kontroll over instrumentet ditt slik at du kan uttrykke innholdet i musikken på en best mulig måte, sier Ole Thomsen.

– Men en avansert teknikk er ikke nok. Det må være noe mer. Så det ikke bare blir motorikk og gymnastikk.

Artikkeltags