Gjengen som klarte det umulige

Aksjonen på Vemork kunne virke som et «Mission Impossible». Men denne gjengen klarte det umulige; bak fra venstre: Hans Storhaug, Fredrik Kayser, Kasper Idland, Claus Helberg og Birger Strømsheim. Foran fra venstre: Jens-Anton Poulsson, Leif Tronstad (planlegger i Storbritannia) og Joachim Rønneberg. I tillegg var Arne Kjelstrup,           Knut Haugland, Knut Haukelid og Einar Skinnarland med på tungtvannsaksjonen.

Aksjonen på Vemork kunne virke som et «Mission Impossible». Men denne gjengen klarte det umulige; bak fra venstre: Hans Storhaug, Fredrik Kayser, Kasper Idland, Claus Helberg og Birger Strømsheim. Foran fra venstre: Jens-Anton Poulsson, Leif Tronstad (planlegger i Storbritannia) og Joachim Rønneberg. I tillegg var Arne Kjelstrup, Knut Haugland, Knut Haukelid og Einar Skinnarland med på tungtvannsaksjonen. Foto:

Av
Artikkelen er over 4 år gammel

Her er gjengen som sto bak en av de mest dramatiske aksjonene under 2. verdenskrig. Uten at et skudd ble løsnet.

DEL

Den norske dramaserien «Kampen om tungtvannet» har premiere på NRK1 søndag 4. januar klokken 2055. Serien har fått terningkast 5 i VG, og er en storsatsing fra NRK med et budsjett på 75 millioner kroner.

***

Selv representanter for den tyske okkupasjonsmakten skal ha blitt imponert.

«Den mest vellykkede sabotasje under krigen», skal General von Falkenhorst ha uttalt.

– Den vanskeligste beslutningen var å bestemme seg for å bli en aktiv del av den norske motstandskampen. Da det var gjort, ble alt som fulgte med en rekke jobber som skulle utføres.

– Det gjaldt også aksjonen på Vemork, sa Joachim Rønneberg til NRK i fjor, da 70-årsmarkeringen fant sted på det gamle anlegget på Rjukan.

GUNNERSIDE

Ikke var han redd heller, 23-åringen fra Ålesund, som med sin stillferdige autoritet og fjellvante bakgrunn ble utpekt som leder for «Operasjon Gunnerside».

Han var yngstemann i gjengen da, og han er i en alder av 95 år den eneste gjenlevende av sabotørene.

– Vi var så godt forberedt som vi kunne være. Etterretningen i forkant av aksjonen var god. Vi var klar over at vi også måtte ha hellet med oss.

– Det aller meste gikk som planlagt da vi endelig kom frem til Vemork.

Været var også på de norske guttene sin side. Det var delvis måneskinn, denne sene februarkvelden i 1943, noe som gjorde det mulig å forsere det stupbratte og dype juvet som omkranset Norsk Hydros fabrikk.

Nettopp været hadde vært en viktig årsak til at hele aksjonen ble utsatt flere ganger. Med tragiske konsekvenser for flere av de involverte.

TYSKE KJERNEREAKTOR-FORSØK

Produksjonen av tungtvann startet etter at forskeren Gilbert Newton Lewis klarte å isolere en ren tungtvannsprøve i 1933.

Det var amerikaneren Harold Urey som noen måneder tidligere hadde oppdaget tungtvann, som kjemisk sett er ganske likt normalt vann.

Forskjellen er at de vanlige hydrogenisotopene er erstattet av den dobbelt så tunge isotopen, deuterium. Kjernen inneholder et nøytron i tillegg til protonet som finnes i alle hydrogen-atomkjerner.

Tungtvann utvinnes fra vanlig vann ved destillasjon eller elektrolyse. For å utvinne én liter tungtvann trengs det 6.000 liter vanlig vann.

I 1934 bygget Norsk Hydro verdens første kommersielle tungtvannsanlegg i Rjukan. Tungtvannet ble først og fremst brukt i tekniske og medisinske forsøk på å bremse vekstprosesser.

Tyske kjernereaktor-forsøk baserte seg derimot på tungtvann som moderator. Etter vitenskapsmennene Heisenberg og Döbel sine vellykkede forsøk i 1942, ble tungtvannsproduksjonen på Rjukan enda viktigere for den tyske okkupasjonsmakten.

De alliertes etterretning hadde allerede sommeren 1941 advart mot tyskernes interesse for produksjonen på Vemork.

Konklusjonen var at den måtte stoppes. Koste hva det koste vil.

MISLYKKET AKSJON

Mange unge, norske menn hadde flyktet til England for å rekruttere seg til de alliertes motstandskamp. Einar Skinnarland var den første som ble sendt hjem til Rjukan for å være agent på innsiden av Hydro-anlegget.

The War Cabinet ga så klarsignal til den første sabotasjeaksjonen. Planen besto av to operasjoner.

Den første var å slippe fire lokalkjente norske fallskjermsoldater, hentet fra Kompani Linge, som skulle fungere som fortropp – også kalt «Operasjon Grouse».

19. november 1942 var D-dag for «Operasjon Freshman». To Halifax bombefly tauet hver sitt glidefly inn over Norge, med soldater om bord.

Sikten var for dårlig i den norske fjellheimen der soldatene skulle hoppe ut i fallskjerm. Flyene måtte returnere, men fikk problemer over Rogaland.

Bare ett av bombeflyene kom seg tilbake til England. De tre andre styrtet, og mange omkom. De overlevende ble tatt av tyskerne – og senere henrettet.

Okkupasjonsmakten fant papirer som avslørte at oppdraget hadde vært fabrikken på Rjukan. Mange flere ble arresterte, og vaktholdet på Vemork ble mangedoblet.

NYE SABOTØRER

Det var utgangspunktet da en ny gjeng fra Kompani Linge i eksil ble bedt om å forberede seg til en aksjon i hjemlandet, Norge.

Grouse-gjengen, nå med kodenavn «Swallow», overlevde på kokt reinsmose den værharde vinteren i 1943.

Etter hvert fikk de skutt noen reinsdyr på vidden. Og da meldingen om at norske kamerater var klare for avreise i England, ble stemningen enda bedre.

«Operasjon Gunnerside» med seks fallskjermsoldater landet på Hardangervidden i februar 1943. Været ble ikke bedre og karene slet både med å få med seg forsyninger og å lokalisere vennene som ventet på dem.

Gjensynsgleden var stor da de endelig møttes. Den siste planleggingen ble unnagjort, og natt til 28. februar tok ni av dem seg frem til anlegget på Vemork.

Broen over juvet og den frosne elven var som ventet tungt bevoktet. Claus Helberg var lokalkjent og han hadde tidligere rekognosert området.

Konklusjonen var at de måtte forsere juvet og den islagte elven, ta seg opp på den andre, bratte siden – og følge jernbanesporet, som var det eneste de visste som ikke var minelagt.

Kom de seg helskinnet så langt, sto problemene i kø. Området var avstengt, så de måtte klippe seg gjennom kjetting-gjerder.

Deretter måtte de passere de tyske vaktbrakkene og komme seg usett inn i den delen av fabrikken der tungtvannsproduksjonen foregikk.

FERGE PÅ TINNSJØEN

Seks holdt vakt, få meter fra de tyske soldatbrakkene, mens Joachim Rønneberg fikk med seg bergenseren Fredrik Kayser og Birger Strømsheim inn i anlegget.

De fikk sprengladningene på plass, kom seg unna sammen med resten av gjengen, for så å skille lag da de var kommet opp på vidden.

Karene i Gunnerside gikk den lange turen på ski til Sverige. To ble igjen på fjellet. Resten spredte seg, før de sluttet seg til den norske motstandskampen.

Ødeleggelsene fra sprengladningene på Vemork var omfattende, men tyske forskere klarte likevel etter noen måneder å få produksjonen av tungtvann i gang igjen.

Allierte fly bombet anlegget i november 1943. Nazistene bestemte seg da for å flytte både tungtvannet og produksjonen til Tyskland.

20. februar 1944 ble det plassert en tidsinnstilt bombe av norske sabotører, anført av Knut Haukelid fra Gunnerside, om bord i fergen som skulle frakte tungtvannet på Tinnsjøen.

14 nordmenn og fire tyskere omkom i senkingen av D/F «Hydro».

Artikkeltags