Terningkast 5: Haler i land storfisken

Tittelfisken «Coelachanth» er ikke så mye med, men her gjør den en liten gjesteopptreden. I scenen også Huy Le Vo og Yvonne Øyen.

Tittelfisken «Coelachanth» er ikke så mye med, men her gjør den en liten gjesteopptreden. I scenen også Huy Le Vo og Yvonne Øyen. Foto:

Artikkelen er over 4 år gammel

Alan Øyens «Coelachanth» er storfisk i den forstand at det er mastodont-teater. Over fem timer, over flere tiår og over tre kontinenter.

DEL

Vær hjemme selv om du er borte. Lokale nyheter – 5 kr for 5 uker

Formatet er stort og det er også spranget i stemninger, ofte med knapt et sceneskifts mellomrom. Å forklare hva det egentlig er for noe. uten å samtidig å gi seg i kast med et mastodont-arbeid, er nesten umulig. At det har betalt seg å gi Alan Øyen og kompaniet Winter Guests et skikkelig stort rom å leke seg i, er likevel helt utvilsomt.

Det er omtrent sånn. Alan Øyen har fått et oppdrag fra Den Norske Opera og Ballett, å lage en ny koreografi til «Orfeus og Euredike». Men han er nå blitt mer opptatt av teater, og vil heller lage et stykke for seks skuespillere, en danser og tolv musikere. Samtidig ligger det opprinnelige oppdraget et sted i bakhodet. Og dessuten idéen om tittelen «Coelachanth» etter den antatt forhistoriske fisken som ble gjenoppdaget i 1938. Og så ender den opp med å bli til storfisk i betydningen stor, grunnleggende historie. I tillegg blir det altså en lang historie, med et stort spenn av stemninger og heldigvis mye humor, nærmest en nødvendighet når man bruker så mange timer.

FLERE HANDLINGSTRÅDER

Stykket er delt inn i tre tydelige akter, der den første for en stor del handler om den kreative prosessen, det å skape en forestilling sammen, misforståelsene, egokampen og frustrasjonene underveis. Etter noen skuespillermøter er det tydelig at verken den forhistoriske fisken eller Orfeus-myten er nok i seg selv til å få forestillingen på beina. Da er det møtet med en kvinne som alltid bærer med seg den nylig avdøde farens upubliserte manus, som gir ensemblet idéen til enda en handlingstråd.

Selvsagt er de mye som kan få plass i fem timers spilletid. Likevel blir det aldri ustrukturert, selv om den første akten kanskje hadde tålt noen innstramminger. Når man er ferdig med den, er det bare å la seg flyte med i de kreative tankesprangene, som i tillegg til en refleksjon over den kreative prosessen, også omhandler temaer som sorgarbeid og skyldfølelse, homseklisjeer som nærmest presenteres i sitcom-stil, og frykten for tusenårssammenbrudd i scenene som finner sted rett før inngangen til 2000.

Mastodont-formatet kunne blitt slitsomt, men blir det ikke fordi ensemblet lander ned på den riktige siden av skillet mellom ambisiøst og pretensiøst. Alan Øyen er først og fremst en usedvanlig dyktig iscenesetter, her skapes karakterer og situasjoner på løpende bånd, men det er ikke alltid at det finnes en tydelig sammenheng mellom scenene.

Alan Øyen skriver sammen med Andrew Wale som også spiller i stykket. det virker som om workshop-modellen som har vært brukt her, sammen med Øyens inkluderende metode, har gitt hele ensemblet massevis av drivkraft. Kate Pendrys maskuline skikkelser er en særlig, uslepen perle, men også viddet til Andrew Wale er med på å gi energien som kreves for utholdenhetsløpet, sammen med flere andre, nyanserte prestasjoner.

Teaterbegivenhet-ordet har vært brukt allerede før premieren og det holder stikk etter møtet med publikum også, selv om «Coelachanth» også kunne ha tålt en noe mer konsentrert form.

Artikkeltags