Gå til sidens hovedinnhold

«Hellemyrsfolk» i dag

Artikkelen er over 7 år gammel

Bak de tre blokkene i Hellemyren sameie på Lønborg, ligger tuftene etter det som skal ha vært Amalie Skrams modell.

I romanen «Sjur Gabriel», som er den første boken i serien om «Hellemyrsfolket», skildrer Skram livet til det fattige gårdbrukerparet Oline og Sjur Gabriel i 1820-årene.

– Amalie Skrams tjenestepike giftet seg med husmannen på et småbruk i Øvre Fagerdalen. Skram hadde også familie i dette området, og hun dro nok både på besøk hos familien og tjenestepiken, sier lokalhistoriker og forfatter Jo Gjerstad.

I tillegg skal miljøet som er beskrevet i romanen også være likt det som befinner seg rundt tuftene, og i området rundt ifølge lokalhistorikeren.

– Det er naturlig å tenke at Amalie Skram lot seg inspirere av livet på den lille gården. Dette er nok restene etter Amalie Skrams modell, sier Gjerstad videre.

UNDER MOSEN

Adressen er Lønborglien 40, 42 og 44. Navnet er Hellemyren sameie. De tre blokkene er relativt nye, og sto ferdige i 2005. Lokalhistorikere har vist stor interesse for det som gjemmer seg like ved, under mosen.

Beboer Astrid Steffensen viser vei opp en trapp bak et skur, og inn i skogen.

– Jeg oppdaget disse ruinene rett etter at jeg flyttet inn her. Det er veldig mystiske greier, sier Astrid Steffen, som til daglig jobber som lektor ved Høgskolen i Bergen.

Området er gjengrodd, og man må se to ganger før man får øye på steinene som menneskehender åpenbart har lagt oppå hverandre.

– NOE SPESIELT

Astrid Steffen har lest den første boken, og synes det er spennende at dette en gang kan ha vært stedet som inspirerte Amalie Skram.

– Flere ganger etter at jeg har lest boken har jeg fått følelsen av at det er noe spesielt med stedet. At det var her de slet seg gjennom livet. Disse menneskene hun brukte som inspirasjon, forteller Steffensen.

I romanene skildrer Skram tragiske menneskeskjebner og vanskelige kår.

– Jeg vet jo at dette er fiksjon, men jeg tror ikke livet kan ha vært spesielt enkelt for menneskene som faktisk bodde på denne lille gården vi nå står ved tuftene av, sier Steffensen.

Like ved den gjengrodde stien ligger byggverket som har stått imot forfallet best. Dette er ifølge Jo Gjerstad en gammel potetkjeller.

– Det var relativt enkle kår på denne gården, sier Jo Gjerstad.

Båten som skildres i fortellingen, tror han lå ved land i Frøviken.

– Nøstene hun beskriver ligger der. Alt stemmer veldig bra, forteller Gjerstad.

LYKKELIGERE LIV

Rett utenfor blokkene befinner det seg en annen beboer, styreleder i sameiet, Pål Brandtun Hansen.

Han har pappaperm, og forteller at dagens «Hellemyrsfolk» er litt annerledes enn hva Skram skildret.

– Her bor det folk i alle aldre. Det er vanskelig å forestille seg at livet en gang var så hardt her. Nå er det et veldig fint sted å bo, sier Hansen.

Han har ikke lest bøkene, men har fått med seg at lokalhistorikerne er interessert i tuftene.

– Vi har faktisk planer om å få satt opp en statue av Oline «Småfylla» på plassen utenfor, men den saken jobber vi fortsatt med, forteller han med et smil.

Han forteller at mange av beboerne er glade i å gå turer i skogen som ligger like ved.

– Det er ikke så mye blodslit. Bare en hel del vakker natur. Sjøutsikt er også noe mange helt sikkert setter pris på, sier han blidt.

Lokalhistorikeren Jo Gjerstad forteller at jobbes med planer om å bevare tuftene på en bedre måte, og at de skal bli mer synlige.

Kommentarer til denne saken