«Jeg veksler mellom det lyse og det mørke»

 Bergenseren Vidar Magnussen er aktuell med den mannlige hovedrollen i TV-serien «Side om side» på NRK. Kjendisstatusen i Oslo lever han godt med. -Skjegg funker godt når man har lyst til ikke å bli oppdaget, sier Magnussen, som snart også blir å se i kinofilmen «Her er Harold» mot Bjørn Sundquist, og med bergenseren Gunnar Vikene som regissør.

Bergenseren Vidar Magnussen er aktuell med den mannlige hovedrollen i TV-serien «Side om side» på NRK. Kjendisstatusen i Oslo lever han godt med. -Skjegg funker godt når man har lyst til ikke å bli oppdaget, sier Magnussen, som snart også blir å se i kinofilmen «Her er Harold» mot Bjørn Sundquist, og med bergenseren Gunnar Vikene som regissør. Foto:

Artikkelen er over 4 år gammel

– Humor uten alvor er ikke min greie, sier Vidar Magnussen. Og ler.

DEL

For det sier han, bergenseren som er blitt landskjent nettopp for fjolleri. Først gjennom «Underholdningsavdelingen» på NRK, og nå som hovedrolleinnehaver i situasjonskomedien, «Side om side» på samme kanal. Til og med Shakespeare-tragedien «Hamlet», som de for tiden øver inn på Det Norske Teatret, er i ferd med å bli tøysete.

– Jeg ser vanligvis ikke komedier selv. Men da jeg så første episode av «Side om side», må jeg si at jeg ble positivt overrasket, sier Magnussen, smiler og føler for å utdype.

– Det var ikke flaut, eller i alle fall flaut av de rette grunnene.

Om serien funker for folk, skyldes det ifølge ham at karakterene får si ting skuespillerne ler av selv.

– Men det er jo fjolleri på all bauger og kanter med meg. Da «Hamlet» kom på bordet tenkte jeg at nå skal det bli seriøst, nå skal jeg vise dem. Og så er det bare tøys det også.

– UDUGELIG I ALL SPORT

Så var det også sånn det begynte. Med tøys. Lenge før Vidar Magnussen tenkte på spill og scene. På Rå ungdomsskole, Sandsli videregående.

– Jeg var han som ikke passet inn i vennegjenger, men som likevel slapp unna, fordi jeg likte å underholde.

– Du hadde maskotstatus?

– Ja, ble skånt for spisse albuer. Det trengte jeg, ellers ville jeg nok kollapset. Men jeg var ikke han du hadde de interessante samtalene med. Og for sjenert til å snakke med jenter.

Ikke kunne han imponere dem med idrettstalentet heller.

– Jeg var med på Gneist håndballag. Der fikk jeg komme inn som ving – for ikke å løpe i veien – hvis vi ledet med tre mål og det nesten ikke var tid igjen. Så fikk jeg ballen i hodet og løp ut igjen. I all sport udugelig.

Nå sitter han her i den ærverdige restauranten på Bristol, bestiller rødspette og Farris og mistenker eldstesønnen, Gustav på fire for å ha arvet hans fravær av idrettstalent.

– Han har begynt på fotball, og liker ideen om sport. Men så snart de setter i gang, snurrer han stort sett rundt sin egen akse og sparker i løse luften. Det har jeg forståelse for.

– Du sitter vel ikke her som bergenser og har en sønn som er Vålerenga-spiller?

– Nei, definitivt ikke. Jeg har understreket for Gustav at det i fotball bare er rødt som gjelder. For meg er det Brann og Liverpool. For ham inkluderer det dommeren. Om han stiller i rødt, heier vi på ham.

– Hvordan var du selv som sønn?

– Hårsår. Det er som min mor sier, de måtte si nei med riktig tonefall. Ellers kunne det bli krise.

FARSROLLEN

Magnussen vokste opp med sin to år eldre bror, Rune, en lettlivet mor og en far som drev Kiwi på Kronstad. Butikken regjeres i dag av broren.

– Han var odelsgutten?

– Ja, men jeg var direkte uinteressert, sur mot kundene for å slippe, så det gikk veldig greit. Min bror er mye bedre til det der enn meg.

– Er det mest likheter eller forskjeller i din fars og din egen måte å være pappa på?

– Det var trygt og fint å være sønn av min far. Jeg var aldri usikker på at han var verdens beste. Men da jeg ble far, snakket vi om det, og han fortalte at han ikke ante hva det var han holdt på med, smiler Magnussen.

– Sånn er det med meg også. Barna ser nok på meg som trygg, men så hender det at jeg tenker «hva i helsike er det jeg holder på med? Jeg har jo ikke peiling». Så ser jeg på eldstegutten, han er i ferd med å bli en hyggelig fyr, en snill type, og så tar jeg litt av æren for det.

BEDUGGET KJÆRSTEMØTE

Guttene har han med kjæresten, forloveden og samboeren, Åslaug Løseth Magnusson (29) fra Husnes. Hun han møtte på byen i Bergen, på 16. mai.

– Bedugget av gin & tonic. Ja, det var klassisk, sier Magnussen lakonisk.

– Vi fikk Gustav allerede første året. Det er først nå, etter to unger at vi begynner å bli kjent med hverandre.

– Har det vært utfordrende?

– Ja, når man har to barn som siden de ble født har vært mer interessert i å være våkne enn i å sove, så får du i periode så lite søvn at du får noe som ligner på demens.

– Men nå da?

– Etter at Haldor kom og vi har fått synkronisert oss, er jeg blitt sugd inn i noe godt. Noe har klikket på plass, og man kjenner at man er del av et viktig, lite økosystem innenfor fire vegger.

SIN EGEN MØRE SIDE

Vidar Magnussen snakker varmt om sin kjære, og om å ha funnet en slags ro. Oppi alt. Allerede som ungdom kjente han på en noe mørkere side i seg selv.

– For min del handlet det om oppdagelsen av å ha mange venner, men ikke å være i kontakt med dem, å likevel kjenne seg alene, sier han.

– Fremdeles veksler jeg mellom lyst og mørkt i større grad enn andre jeg kjenner. Det har jeg med årene lært meg å leve fint med. Det er en del av meg jeg bare må akseptere.

– Hvordan kan det slå ut i dag?

– Det verste er at det bunner i en sterk fiendskap til meg selv. I tankene setter jeg sperrer for meg selv som jeg aldri ville sette for andre. De kan bli bli veldig tydelige og nesten umulige å overstige.

– Er det lettere å ha hovedrollen på en scene, enn i sosiale settinger?

– Ja, absolutt. Jeg har alltid vært dårlig på small talk. Det bunner sikkert i en redsel for å bli tatt i manglende basiskunnskap, sier han.

– I 30 år var jeg dårlig på å snakke om ingenting. Nå kan jeg det.

– SMILER SOM EN IDIOT

Vidar Magnussen snitter i rødspetten, mens han prosentregner på hvor mye komiker han er i forhold til skuespiller.

– 60/40, tenker jeg, sier han og gir komikeren seieren.

Teaterutdannelsen har han fra England, æren for å ha blitt oppdaget gir han gode kolleger med tidligere DNS-sjef, Bjarte Hjelmeland i spiss. Og reklamefilmer. Selv om han aldri har hatt det bedre yrkesmessig, har det vært smeller også.

Som da han skulle spille kjekkas i en TV-reklame. «Smil mer selvsikkert og sexy!», befalte regissøren etter pålegg fra butikkjedens representanter som var til stede under innspillingen.

– Problemet er at jeg ser ut som en idiot når jeg smiler. Etter femten takninger sa regissøren at han trodde vi hadde det. Men noen dager senere ringte han og sa at jeg skulle få pengene, men at jeg var byttet ut med en modell.

Magnussen ler selvironisk.

– Det var en knekk i selvtilliten, men pengene var til god trøst.

– Og så gikk du hjem og smilte til kjæresten og fikk ros og trøst?

– Nei, jeg var singel, så jeg trengte ikke å smile på flere år.

– HVA NÅ, VIDAR?

Midt oppe i «Side om side» og «Hamlet» lanseres kinofilmen, «Her er Harold». Magnussen portretterer sønnen til hovedpersonen, spilt av Bjørn Sundquist. Regien er det bergenseren Gunnar Vikene som har. Magnussen blir ivrig.

– Ja, i den kommer humoren nettopp ut av det tragiske. Det er emosjonelt spennende, karakterene har noen sant i seg, en vilje utover det å bare underholde publikum. Det er vanvittig mye mer spennende enn rent fjolleri.

– Hva blir det neste?

Magnussen blir hemmelighetsfull.

– Om ikke lenge ta jeg kanskje permisjon fra teateret.

– Hvor skal du da?

– NRK.

– Og?

– Nei, det er en greie vi ikke har landet ennå.

– Hva med ditt eget stand up-show, når kommer det?

– Det kommer, det gjør det, sånne ting er det jeg må få avklart, for å komme førtiårskrisen i forkjøpet.

Men først av alt nå skal han prøve seg i mindre format, i Bergen, på en lokal stand up-kveld. Magnussen lurer på hva i all verden han skal finne på der.

Å avlyse kan han ikke, det har han gjort to ganger før, gitt etter for sperrene i seg selv. Ikke denne gang.

– Men det kan vel komme til å bli gøy?

– Nja, sier Magnussen.

– Vi får nå se.

Artikkeltags