– Klart det er sårt, sier Frode Rasmussen.

Vi snakker om det som aldri blir hans favorittema. Men nå er det naturlig nok her igjen, i forbindelse med hans snart fremskredne 70-årsdag: At han har en 42 år yngre, thailandsk kone.

For det er klart han vet det. Bedre enn de fleste. At mange som ser dem sammen tenker at han er en gammel gris.

– Men det får jeg altså ikke gjort noe med, sier han.

NYPREMIERE

Nå begynte vi i anstendighetens navn ikke intervjuet der. Klokken er tross alt ikke mer enn ni på morgenen her vi sitter på tribunen i den helsvarte lillesalen på Den Nationale Scene. Vi tar frokosten her. Her som Rasmussen om få dager, på selveste 70-årsdagen sin, skal ha nypremiere på forestillingen «Folk – Frode 70 år».

Det knirker i det grove tregulvet når Rasmussen reiser seg, strekker på stølheten og legger inn et par hvileskjær for å få tenkt seg om.

Han har nettopp levert sine minste, Maja (3) i barnehagen og Michelle (6) til andre skoledag. At det er 40 år siden han gjorde det samme med Niklas, sin førstefødte, er visstnok bare sånn livet er blitt.

– Å ha de to småjentene rundt meg er veldig OK, altså. De gir meg utrolig mye. Mye mer enn det krever. De holder meg i vigør. Samtidig stresser jeg ikke, sier Rasmussen.

– Jeg har en annen ro nå.

ALENEPAPPA

Han bør vite hva han snakker om. For han har kjent på travelhet og uro, mange ganger, på angsten. Både for realiteter og for tenkt trøbbel. Og så har han altså vært småbarnsfar før. Flere ganger. Som etter at han som 27 år gammelt stjerneskudd på Trøndelag Teater i 1970, forelsket seg i russejenten Berit, og fikk barn med henne.

– Hun var vesentlig yngre enn meg selvsagt, det er de jo alle, sier Frode Rasmussen og kvekker en selvironisk latter.

Og da de etter hvert skilte lag ble det ifølge Frode naturlig at sønnen Niklas vokste opp med ham.

– Jeg husker det som en hektisk og herlig tid. Det var jo hippietid. Vi ville bryte borgerskapets normer. Ikke minst gjøre opprør mot en oppdragelse der barn skulle straffes og ikke høres. Vi tok barna med på restaurant til langt på kveld, lot dem sovne under bordet og bar dem med oss hjem utpå natten. Det var det masse kjærlighet i.

– Romantiserer du nå?

– Njæi ... Det er selvsagt beintøft å leve uansett hvilken tid du lever i. Men jammen var det mye fint òg.

Så er det kanskje ikke så rart da, at Niklas, gutten som sov under bordet fulgte sånn noenlunde i fars fotspor, ble danser og jobber på Det Norske Teatret. Og nå er vi altså inne på Rasmussens favorittema; ungene.

Jonas (27), «den begavede musikeren», som han også jobber med på denne forestillingen. Adrian (24), «den fabelaktige fotografen», som nå studerer for å bli pressefotograf. Leander (16), «den fantastisk fine gutten», som verden ligger åpen for. Og så jentene da. De vi skal komme tilbake til.

ROS OG SLAKT

Tidlig på 1970-tallet hoppet Rasmussen av en karriere på Nationaltheatret for å gjøre revolusjonært teater i Nord-Norge. Med Tromsø som utgangspunkt. Det tok fullstendig av. Kritikkene var fra de panegyriske til totalslakt.

– Vi ville lage teater om hverdagen til vanlige folk. Det falt mange tradisjonsbundne kritikere tung for brystet.

Som da gjengen ved Hålogaland Teater skrev og satte opp «Dikt & førbainna løgn», om en pågående arbeidskonflikt i Bodø. De ble utskjelt etter noter, for så å vinne Prøysenprisen for fornying av nordnorsk visekunst: «Kunne de krype inn i alle kloakker fra Kirkenes til Sandnessjøen, ville de sikkert vasse i nye temaer», skrev én kritiker. En annen ba noen «ta et oppgjør med disse venstrefascistene».

– Hvordan forholder du deg til din fortid som AKP-(m-l)-medlem?

– Jeg sto aldri inne for hele programmet til partiet. Men jeg mener fortsatt vi hadde rett i mye. Jeg er alvorlig bekymret for en helblå regjering etter valget, og frykter at det blir «survival of the fittest». Jeg håper bare Erna Solberg og Høyre klarer å holde styr på hon der andre ... Siv.

Visst er noe av bekymringen for et blått Norge knyttet opp til yrket som kunstner. At det fort bare skal bli «kommerse musikals og stand up igjen» på scenene. Men småbarnsfar Rasmussens perspektiv strekker seg lenger enn som så.

– Denne evinnelige evalueringene av ungene våre. Karakterer i barneskolen, hva i faen skal det være godt for, spør Rasmussen, og legger inn nye runder på tregulvet.

– Om man ligger foran eller bak unger i andre land i matte eller naturfag. Som om ungene utelukkende har verdi ut fra om de kan bli oljeingeniører eller ikke. Skolens oppgave er å forme hele mennesker så de kan leve gode liv. Når målte vi sist at vi er på rett vei i forhold til det?

GIKK PÅ HOREHUS

Frode Rasmussen debuterte i livet på Møhlenpris. Via Breistølen og Sydneskleiven bar det frem til familien på seks slo seg ned i Blomsterdalen, den gang langt ute på landet. Det var derfor som noe av en bondetamp han entret Fana høyere skole. Faren hadde slått seg opp som kolonialgrossist, og flyttet familien til Paradis.

– Men jeg ble fort venner med rikingunger som Herman Friele og Rolf Westfal-Larsen. De var ikke snobbete skjønner du, ikke som nyrike i dag. De var ordentlige, og vennskapet står fremdeles ved lag.

Etter gymnaset dro Frode Rasmussen til sjøs.

– Vår generasjons interrail. Vi kunne gå om bord i en båt og plutselig være på andre siden av kloden. Enda vi ikke hadde penger.

– Og så gikk dere på horehus?

– Og så gikk vi på horehus, ja ... Selv om det er noe jeg selvsagt tar heeelt avstand fra i dag, flirer Rasmussen og trekker på det.

– Det var nokså uskyldig, og må sees på som en del av opplæringen det også.

Vel hjemme igjen satset han på en karriere innen hotellfag, jobbet på Solstrand og ble resepsjonssjef på Norheimsund fjordhotell.

– Men helt siden min mormor dramatiserte «Snorre» med oss ungene, drømte jeg om å opptre. Senere ble jeg fæl til å parodiere lærere. Og da det falt i smak hos de andre elevene, ble jeg bitt av oppmerksomheten det ga.

Og for å gjøre unna snart femti år karriere på bare et par setninger, så dro Rasmussen til Trondheim etter ikke å ha kommet inn på Teaterhøyskolen i Oslo. Og nå sitter han her som en av landets mest bereiste teaterskue-spillere. I sitt mest ekstreme medfører det Ibsen på norsk i Kina, Dario Fo på norsk i Italia, spill i Tokyo, Moskva og Atlanta, og å bli gjenkjent av franskmenn for rollen som politimester i den norske thrillerfilmen «Insomnia». Og nå er det altså «Folk – Frode 70 år», her i hjembyen, på ærverdige DNS.

– Lærer en gammel hund seg fortsatt nye triks?

– Ja, du er nødt til det. En fortelling skal alltid fortelles her og nå. Du blir en uinteressant maskin om du formidler bare på rutinen.

HJERNEBLØDNINGEN

Det er selvsagt utallige tema å ta med Frode Rasmussen når han fyller 70 år. Vi kunne snakket om sorgen ved å miste to brødre, om hans fortsatt nære forhold til søsteren Nina og om gleden ved å kunne bygge hus til svigermor i Thailand. Vi bare konstaterer at han faktisk er én av ytterst få som har blitt nasjonal kjendis gjennom det utskjelte «Fjernsynsteatret» på NRK. Visste du forresten at Rasmussen har syklet Den store styrkeprøven? Fakta faen! Trondheim-Oslo på 22 timer og 40 minutter.

Ikke minst kunne det vært interessant å snakke mer om det tunge, om tiden med angst og depresjoner, om økonomiske motbakker og om frykten han følte da han gradvis ble blind på det høyre øyet.

Men mest urolig ble han kanskje da han falt om med hjerneblødning?

– Jo, klart det, men jeg var utrolig heldig. Blødningen var liten, jeg fikk utmerket hjelp og ganske raskt kom språket tilbake av seg selv. Men det er klart jeg tenker på det, at helsen med årene kan bli en hemsko for å få gjøre det jeg vil.

– Savner du noen gang bare å få være gammel? Nyte ditt otium?

– Nei, ka faen e’ det? Man kan selvsagt ikke leve for alltid, men å nyte sitt otium, spør Rasmussen og smaker på det med en avskygrimase.

– Det må stamme fra en tid da folk slet så hardt i hverdagen, at da de ble gamle, ble de premiert for å ha overlevd.

MØTTE KJÆRLIGHETEN

Vel, timene har gått nå. Frode har hatt prøver med sønnen Jonas, og vi er omtrent der i intervjuet hvor vi spør Frode Rasmussen om hvordan det går med kjærligheten. Ikke minst den til hans 28 år gamle kone Mali. Det er i retning henne vi forresten er på vei nå. Til Damsgård og den 140 kvadratmeter store, leide leiligheten de huserer sammen i. For tar ikke Rasmussen feil, er de hjemme nå, alle tre. Han tar seg ikke bryet med å varsle at han kommer hjem med pressen på slep.

– Nei, det er hun så vant med. Det går helt sikkert fint.

Mali var bare 18 da den 60 år gamle norske skuespilleren kom inn i fiskerestauranten i Bangkok hvor hun jobbet.

– Hun var utrolig sjarmerende, vakker, og forferdelig mye yngre enn meg. Selvsagt var jeg fullstendig klar over hvordan dette ville se ut hjemme i Norge, sier Rasmussen.

Likevel inviterte han henne med ut, dernest på tur, og så ble det mer og mer dem.

– Jeg var nede og besøkte henne og familien – hennes mor og far – tre ganger over to år, før vi var sikre på at vi ville gå ut med det.

Da inviterte han med seg VG til Thailand for å få kringkastet nyheten for hele Norge.

– Jeg ville bare ha det overstått, slippe tisking og hvisking når vi kom til Norge, bare vise det frem én gang for alle.

– Så greit gikk det ikke?

– Nei, det tok jo fyr. Alle mente noe om det. Jeg fikk anonyme brev. Noen mente at jeg hadde funnet meg en hore og hushjelp i Thailand. En som skulle ta vare på meg på mine gamle dager. At jeg utnyttet et menneske som var så fattig at hun ikke kunne annet enn å takke ja til meg. Det at jeg var forferdelig glad i henne, endelig hadde funnet tilbake til kjærligheten, var det knapt noen som godtok. Langt mindre at hun kunne være glad i meg.

HUSMOR

Vi er fremme nå. Bare opp trappen, så stikker Rasmussen nøkkelen i låsen og dytter døren opp.

– Hallo?

– Hallo, svarer Mali, og dukker opp i gangen med et smil.

– Ja, altså jeg har med noen karer fra pressen hjem i dag, sier Rasmussen og ser avventende på sin kone.

– Å hei, sier Mali og tar det tilsynelatende på sparket.

– De vil gjerne ta noen bilder av oss sammen.

Så piler en jente over gulvet.

– Bilder?

Det er Michelle på seks. Hun er klar.

– Hun der er som en fotomodell med en gang det dukker opp et kamera, ler Rasmussen, og stikker inn på kontoret sitt et øyeblikk.

Og så står vi her da, med henne det ble så mye oppstyr rundt for ti år siden. Nå en 28 år gammel tobarnsmor i full jobb.

– Frode er en fantastisk fin fyr, sier hun på norsk.

Hun snakker både thai, engelsk og norsk.

– Han er flink med ungene, god til å lage mat og til å stelle hjemme. En utmerket husmor, ler hun.

– Hva tenker du om at han er så mye eldre enn deg?

– Jeg skjønner jo at det blir et tema. Og klart jeg gjør meg mine tanker om det, men kanskje på en annen måte enn de som ser oss utenfra.

– Hvordan da?

– Nei, han blir jo gamlere da. Og vi har to små barn. Det er klart det kan gjøre meg urolig. Men dette er en konsekvens av valg vi har tatt, og det må vi leve med så godt vi kan.

Frode er tilbake, vi kan ta bildene. Så er besøket over.

– Var ikke du i din tid også på radioen for å forsvare valget av Mali, spør vi Frode på tomannshånd.

– Jo, det var ikke måte på. Avisen Vårt Land fordømte mitt valg på kommentarplass, og NRK laget debatt mellom meg og journalisten, sier Rasmussen med restene av sveisen litt sånn rett til værs.

– Og tenk, nå, ti år etter har vi en fin liten familie her. Så uansett hva folk måtte tenke og tro, sier han:

– Så vet jeg med meg selv, at dette er noe av det fineste jeg har fått til her i livet.