Terningkast 5: Julesuksess i teater-«Vennebyen»

Foto:

Artikkelen er over 4 år gammel

Fyllingsdalen Teater puster livsnødvendig liv i «Vennebyen»-karakterne. Og det er julenissen - og musikken - som løfter «Jul i Vennebyen».

DEL

Som kritiker får man av og til reaksjoner på anmeldelser. Denne anmelderen opplevde det i forbindelse med de tre «Vennebyen»-forestillingene som gikk av stabelen en lørdag i mars i år.

De gangene man får reaksjoner på anmeldelser er det primært fra de som er totalt uenig. Som ber den kunnskapsløse anmelderen ryke og reise. Og i hvert fall finne seg noe annet å gjøre.

Men etter den smått miserable og utvidede kjøpesenter-forestillingen på ærverdige Forum Scene fikk undertegnede også mye tilbakemeldinger fra lesere som faktisk var helt enig. For det var ikke bra. «Barn fortjener bedre enn en magiløs billigversjon av «Vennebyen»-universet», het det i anmeldelsen.

Først av alt: «Jul i Vennebyen», i Karoline Stemres regigrep på Fyllingsdalen Teater, er noe helt annet.

Og transformasjonen av «Vennebyen»-universet, fra levende bilder til teaterscenen, fungerer nesten optimalt. Det er nemlig ingen selvfølge at det skulle fungere så bra som det gjør. De fleste barna som kommer til å se «Jul i Vennebyen» på teater har allerede etablert et forhold til stemmene, kostymene og koloritten i det Creacon-skapte universet. Fallhøyden er stor. Kostymene til Apa, Ted og Elfie på Fyllingsdalen Teater ligger et godt stykke bortenfor det barn vil kjenne igjen ved første og andre øyekast mot scenen.

Men det er flere momenter som gjør at dette «Vennebyen»-universet er mer slitesterkt.

Omdreiningspunktet på TV og i bøkene om Apa, Ted og Elfie er redningsaksjonene. Ofte overflatisk og vel pyntelig fortalt. Man har aldri klart å - på en raffinert måte - infiltrere et mørke eller snev av dysterhet som mange av de lengstlevende barnehistoriene har. Det har Fyllingsdalen teater nå fått til. «Svikeren» Dengus og hans medhjelper Leska kontrasterer det ellers så pyntelige livet rundt cafeen i byen - som fungerer som et slags samlingspunkt for hele historien.

På «Vennebyens» side står også (selveste) julenissen, i Ronnie Herdleværs friske rolletolkning. Det høres kanskje smådesperat oppdatert ut, men julenissens Skype-samtale med sin fiende - Dengus - er et av stykkets definitive høydepunkt. Julenissen er kort fortalt en vel så dominerende skikkelse i oppsetningen som «Vennebyen»-figurene.

Musikken må også trekkes frem. Den står Jørn Lavoll og Linn Kathrin Taklo bak. Duoen laget også musikk til det påkostede arenashowet i Vestlandshallen høsten 2012, men får i dette stykket også julen å spille på og det åpner opp hele stykket og løfter det frem, uten å ty til de klassiske og opplagte lyriske juleblødmene.

Til slutt; «Vennebyen» har blitt en levende affære, med et humortilsnitt (som også de voksne kan glede seg over) og en distinkt varme i historien som smitter over fra scenen og ut i salen.

Artikkeltags