Gå til sidens hovedinnhold

Kaffegutten som ble tekoker for amerikansk stjerne

Artikkelen er over 7 år gammel

Møt den bergenske «superprodusenten» som i tre dager laget te til 50 Cent.

– Det var stort sett bare det jeg fikk lov til, flirer Geir Luedy.

Det hadde seg nemlig slik at hip hop-stjernen og gangster-rapperen 50 Cent, med døpenavnet Curtis James Jackson III, sto på scenen i Bergen i 2010.

– 50 Cent kombinerte turneen i Europa med litt studiojobbing. Så da han nærmet seg Bergen, fikk jeg en telefon med spørsmål om vårt studio var tilgjengelig for ham.

– Det kunne du ikke avslå?

– Kunne ikke det. Så jeg møtte opp på Hotel Admiral i C. Sundtsgate. 50 Cent, med manager, livvakt og resten av følget, var pottesure da de skjønte at jeg ikke hadde bil. Da jeg foreslo at vi kanskje kunne gå og at det bare ville ta fem minutter, fikk manageren bekreftet inntrykket av at jeg var en komplett idiot.

– Så mens de hoppet irriterte inn i en stor drosje, måtte jeg løpe som en galning for å komme frem til studioet i Nøstegaten, forteller han.

– Du fikk en dårlig start?

– Helt forferdelig. Vel fremme i studioet, der alt var klart for opptak, ble jeg straks redusert til tekoker og løpegutt.

DOKTOREN RINGTE

I tre dager var 50 Cent på plass i studioet like ved Verftet på Nordnes. Han spilte inn tre låter, som aldri er blitt utgitt.

– En dag da jeg tok telefonen, var det Dr Dre i den andre enden – musikeren og produsenten som laget alle «beatsene» til 50 Cent. Jeg trodde knapt det var sant, og måtte spørre 50 Cent etter samtalen.

– Var det virkelig The Dre?

– Yeah. The Doctor.

– Så dere kom på talefot?

– Vi gjorde det etter hvert. Så da 50 Cent bestemte seg for å være vennlig, ble manageren, livvakten og alle de andre også veldig hyggelige, minnes han.

– Dessverre ble visst 50 Cent og Dr Dre uvenner en tid etterpå. Det er visst grunnen til at låtene han spilte inn i Bergen aldri har blitt utgitt. Det er synd, for det var veldig tøft. 50 Cent var utrolig fokusert og ga seg aldri før han var helt fornøyd.

KAFFEKOKER

Om ikke ringen ble sluttet da Geir Luedy laget te til den amerikanske stjernen, så begynte i alle fall studioeventyret med at han laget kaffe til kundene i smått legendariske Sigma studio i Skuteviksboder.

Året var 1987. Geir Luedy hadde sluttet på videregående etter bare ett år på musikklinjen på U. Pihl.

– Jeg var så utrolig skolelei. Bjarte Hjelmeland hadde jobbet litt i Sigma, men han syntes det ble for hardt. Bjarte advarte meg, men ga meg telefonnummeret. Jeg ringe sjefen selv, Erling Lund, og fikk beskjed om at jeg kunne begynne om tre måneder. Han ville vite at jeg virkelig ville jobbe der.

Det var nok til at Geir Luedy sluttet på dagen på U. Pihl og fikk seg jobb på nærbutikken på Tertnes.

Tre måneder gikk og 19 år gamle Geir Luedy banket på døren i Sandviksboder. Der var det ingen kjære mor. Bare Erling Lund.

– Yngve Sætre sto der i kontrollrommet. Erling Lund så på meg, snudde seg til Yngve, og spurte: «Hva er det der»?, med pekefingeren rettet mot meg. Sånn begynte karrieren min, forteller Geir Luedy.

– Jeg ble kaffegutt i Sigma studio. Erling Lund stilte krav, det var det ingen tvil om. Kaffekoppene skulle bare vaskes i glovarmt, rent vann. Alltid. En gang fikk jeg beskjed at jeg måtte lodde masse små ledninger. Jeg holdt på i tre dager og la hele min sjel i arbeidet, forteller han.

– Da tok Erling Lund en kniv og kuttet alle sammen. «Gjør det en gang til, da blir du sikkert veldig flink», var beskjeden jeg fikk.

– En krevende sjef?

– Ja, men så lærte jeg også utrolig mye. Hjemmefra var vi guttene, Knut «Tino», Eduardo «Doddo» og jeg vant til å høre fra vår brasilianske mor at vi var unike og fantastiske – uten at vi måtte prestere noe særlig. Så Erling Lund og Sigma ble en oppvåkning for min del, som jeg hadde godt av.

TOMBOY-PLATE

En tøff sjef til tross; Geir Luedy følte at han var nærmere eventyret, det som skulle bli hans lidenskap og karriere.

– Jeg glemmer ikke da Tomboy var i Sigma og skulle spille inn en ny plate. De solgte jo 150 000 plater den gangen og hadde en egen produsent fra England. Det var en mektig opplevelse, selv om musikken ikke var helt etter min smak. I ettertid har jeg jo skjønt hvor bra det var, og hvor flink Per Hansmark var som komponist og arrangør.

Geir Luedy ble sivilarbeider i en barnehage i Bergen, men var ifølge seg selv like mye i studioet ved vannkanten i Sandviken.

Han hadde begynt å spille i band. Et av de første var Forbidden Colours. Så fulgte Mona Lisa Overdrive, som senere ble Barbie Bones.

– Men da var jeg sluttet, sier Geir Luedy.

– I stedet jobbet jeg mye sammen med «Magneten», Even Johansen. Vi satt oppe hele natten i Sigma studio og spilte inn låter, sier Geir Luedy om samarbeidet som ble den bergenske rockegruppen, Chocolate Overdose.

KNALLRØD LEPPESTIFT

1990-tallet var så vidt i gang. Eldstemann Tino spilte klassisk gitar. Den mellomste, Doddo, var i full gang med Unge Frustrerte Menn. Lillebror Geir kuttet ut Andersen i etternavnet, beholdt bare mors mer eksotiske Luedy, og drømte om det store rockeventyret som vokalist og frontfigur i eget band.

Med seg på ferden hadde han Even «Magnet» Johansen, Paal Andersen, Bjørn Ivar Tysse og Frode Unneland.

– Jeg hadde langt hår og brukte knallrød leppestift. Det var viktig å skille seg ut og gjøre inntrykk. Jeg skulle bli superstjerne i hele verden. Vi fikk kontrakt med Warner Music, ble intervjuet på TV og i aviser.

– Solgte dere plater?

– Vi fikk gode kritikker for debutplaten vår, «Everybody Likes Chocolate». Men den solgte ikke mye. Likevel valgte Warner å gi oss en ny sjanse og satset friskt med den svenske stjerneprodusenten Michael Ihlbert og innspilling i flotte Puk studio i Danmark.

Resultatet ble «Sugar Baby», som solgte mye bedre. Men likevel for lite i forhold til budsjettet. Da hadde også plateselskapet Warner fått nok.

– Jeg ble utrolig skuffet. Jeg forbannet hele platebransjen og gjorde et stort nummer ut av hvor urettferdig det hele var, sier han.

RADARPAR

Mens låtskriver Magnet flyttet til London for å prøve lykken der, fikk Geir Luedy med seg Mats Grønner på gitar, holdt liv i Chocolate Overdose i to plater til – og spilte i tillegg i Doddos Unge Frustrerte Menn.

– Om kveldene var jeg ute på by'n. 1990-tallet var ganske heftig, sånn sett. Jeg hadde laget noen nye låter og spilte dem til forfatteren Aksel Fugelli, som jeg hadde møtt på et Brasil-treff. Aksel sa at det var det beste han hadde hørt fra Bergen siden Grieg, skratter Geir Luedy.

Det nye radarparet begynte å jobbe sammen. Fugelli skrev tekster, mens Luedy komponerte melodiene.

Karene var i New York vinteren 1995/96, på jakt etter platekontrakt.

– Det var bikkjekaldt den vinteren, husker jeg. Men vi fikk til slutt platekontrakt, med påfølgende forskudd. Vel hjemme hørte vi ingenting fra plateselskapet. Merkelige greier.

RINGTE KONTOFONEN

På siste del av tiåret ble Sigma studio lagt ned. Geir Luedy var i gang med en soloplate.

– Den jobber jeg fortsatt med, smiler han.

Geir Luedy ble sentral i etableringen Lydriket, som fortsatt eksisterer og som altså har hatt besøk av en verdensstjerne som 50 Cent.

Der har han vært produsent og musiker for en lang og imponerende rekke med artister; Jan Eggum, Herborg Kråkevik, Trang Fødsel, Robert Post, Susanne Sundfør og Karin Park, for å nevne noen få.

– En tid gjorde jeg absolutt alt som har med en artist å gjøre. Jeg skrev låter, spilte dem inn, skaffet platekontrakt, var manager og støttespiller. Det var ikke alltid like lukrativt, sier han og forteller historien om en av de gangene han ringte kontofonen.

– Jeg ville sjekke at det sto et par hundre kroner på kontoen. Ofte var det jo slik, selv om jeg alltid har hatt råd til det viktigste.

– Men denne dagen fikk jeg beskjed om at det sto 200 000 kroner på konto. Jeg hadde fått inn Tono-penger for det jeg hadde gjort for Robert Post. Det glemmer jeg aldri. Det ble et par gode sko den dagen.

GIKK PÅ EN SMELL

I 2003 startet han Your Favourite Music sammen med blant andre Hans Petter Aaserud, kjent fra Trang Fødsel. De skrev først låter sammen, som de håpte at de store stjernene ville kaste seg over.

– Så skjønte vi at artister som Mariah Carey sikkert har flere tusen låter å velge mellom når de skal lage ny plate. Det er en tøff bransje.

I stedet satset låtskriverduoen på å finne egne artister som kunne fremføre dem. Det var mye mer håndfast. Men etter hvert krevde all jobbingen sin pris.

– I 2011 var det full stopp. Jeg gikk på en skikkelig smell.

– Hvordan opplevde du det?

– Varselssignalene hadde sikkert vært der en stund. Men jeg fortsatte å løpe etter klokken. Så sa kroppen bare stopp. Jeg gledet meg ikke til å gå på jobben, og hadde lyst til å slutte med alt som het plateproduksjon. Jeg liker ikke å snakke om den vonde tiden. Det var helt klart en jobbsmell, slår han fast.

– Men det var også på denne tiden at jeg traff min kone, og hun er det vakreste jeg vet.

– Så jeg fant lykken andre steder. I tillegg kom Per Mygland i Made Management med de forløsende ordene: «Vil du ikke heller jobbe for oss, og konsentrere deg om færre saker?».

Nå er seksbarn-far Geir Luedy, den yngste er ni måneder og den eldste 26, «bare» manager for lovende Aurora Aksnes fra Os.

– Jeg tar ikke så mange produsentjobber. Men noen må jeg bare få være med på, som de nye platene til Dag Arnesen og Jan Eggum, sier han, og legger til:

– Jeg har en mer ordnet arbeidsdag. Jeg vil ikke oppleve det samme en gang til.

Kommentarer til denne saken