Terningkast 5: Kaster lys over Afzelius

Björn Afzelius snakket sjelden om seg selv, men uttrykte mye i sine sanger.

Björn Afzelius snakket sjelden om seg selv, men uttrykte mye i sine sanger. Foto:

Artikkelen er over 5 år gammel

Flere vil kanskje høre Björn Afzelius på nytt etter denne filmen.

DEL

15 år etter hans død kommer filmen om musikeren, radikaleren og kvinnebedåreren, Björn Afzelius. Han var 52 år da han måtte gi tapt for kreftsykdommen. Da hadde han bak seg en karriere som fikk sin spede begynnelse i Malmö, på slutten av 1960-tallet. Familien hadde noen år tidligere flyttet til Skåne og der ble Afzelius blant annet kjent med Mikael Wiehe. De startet Hoola Bandoola Band, et musikalsk prosjekt med tekster på svensk og en profil som plasserte dem langt ute på venstrefløyen.

Wiehe var den musikalske lederen, men Afzelius tok etter hvert mot til seg og begynte å lage egne sanger. Det ble starten på en solokarriere, som han holdt gående helt til sin død i februar 1999. Denne fine dokumentaren byr på flere amatøropptak fra Afzelius' ungdomsår.

Vakkert – og vemodig – tar filmen utgangspunkt i hans tekster, kombinerer dem med gamle filmopptak og lar kjærester og venner tegne et portrett av en mann, som sjelden snakket om seg selv – men som uttrykte mye i sine sanger.

NY DIMENSJON

Tittellåten fra albumet «Exil» (1984) får en ny dimensjon når hans forhold til moren blir forsøkt belyst. Hun var den hjemmeværende i familien og den som oppmuntret ham til å bli musiker. Samtidig var hun psykisk ustabil og tok tragisk nok sitt eget liv.

Filmen spekulerer ikke i om dette var årsaken til hans flyktige forhold til kvinner. Men det kaster lys over hans utroskap og indre uro.

Björn Afzelius ble aldri noen kritikeryndling i sitt hjemland. Tvert imot. Han ble karakterisert som musikalsk kjedelig og humørløs.

Men publikum elsket ham. Og flere vil kanskje se og høre ham på nytt etter denne filmen.

Artikkeltags