Leiesoldat med gitaren som våpen

Artikkelen er over 5 år gammel

Som gitarist fikser Bjarte Aasmul det meste. Slik har det ikke alltid vært.

DEL

Han har vært med på å gi selveste Roger Waters bakoversveis da Pink Floyd-legenden tyvlyttet på den bergenske versjonen av «Dark Side of the Wall». Han kan Stevie Ray Vaughans slepne bluesriff og fresende rytmiske spill på rams. Og han mestrer å være kapellmester for all slags show og teater.

Men det har også vært øyeblikk der han har fiklet usikkert med strengene på sin Fender Telecaster.

Som den gangen han rett og slett skrudde ned lyden og lot som om han spilte.

– Da var jeg ikke høy i hatten, slår 46-åringen fast.

– Det var en av de første, store jobbene mine som frilansmusiker. Jeg var i midten av 20-årene og ble hyret inn av Tom Brevik, forteller han.

– Jobben var å spille i orkesteret da TV2 sendte programserien «Chili» med Gunnar Andersen og Christina Støp i Maartmanshaven på Hotel Norge. Flotte greier – helt til vi skulle spille klassikeren «Fly Me To The Moon» med masse jazzakkorder – du vet sånne med tall bak, sier han.

– Det var over mitt kompetansenivå den gang. Jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre.

SKRUDDE AV LYDEN

– Så hva gjorde du?

– På prøvene skrudde jeg lyden helt ned på gitaren og lot som om jeg spilte.

Problemet var Atle Halstensen, som satt bak pianoet. Etter første gjennomkjøring sa han:

«Kan jeg få mer gitarlyd i monitoren. Jeg hører ikke hva han spiller».

– Da var jeg i trøbbel. Det var helt forferdelig, sier han og grøsser fortsatt når han tenker tilbake.

– Så jeg satte kursen mot nærmeste musikkforretning og kjøpte meg en bok med oversikt over alle gitarakkorder. Jeg var oppe halve natten og lærte meg så mye som mulig. Da gikk det bra, flirer han.

MAMMAS GAVE

Bjarte Aasmul vokste opp i Fyllingsdalen, men flyttet som seks-syvåring til Alvermarka i Lindås kommune. Med bergensdialekten i bagasjen.

– Begge foreldrene mine er fra Bergen. Så det var naturlig for meg å snakke bymål.

Gitaren fikk han for alvor sansen for da moren fikk et eksemplar i gave til sin 40-årsdag. Hun klarte å lære seg «Lille vackra Anna» før sønnen overtok.

Bjarte lekte seg først frem til Unit Five-hiten, «Vit at jeg elsker deg» på morens gave. Da var det gjort.

HJEMMEBYGD

Bjarte Aasmul må tenke seg godt om før han konstaterer at han nok fikk sin første el-gitar før konfirmasjonen. Den første forsterkeren er det ingen tvil om.

– Nei, den bygde min far. Han har også laget denne skrumaskin-patenten som gjør at jeg kan skifte strenger i en fei. Jeg bare setter den utenpå stemmeskruene, så fikser maskinen resten av skruingen. Jeg sliter ofte strenger, så denne er jeg glad for.

Den første gitaren var en rimelig Stratocaster-kopi, og gitaristen innrømmer at foreldrene måtte tåle mye bråk de første årene.

– Mine foreldre har alltid vært veldig oppmuntrende, så de holdt ut.

MANGER

Foreldrenes støtte var god å ha da unge Bjarte, skolelei etter ni år i grunnskolen, bestemte seg for å utsette videregående og heller prøve seg på Manger Folkehøgskule.

– Aldersgrensen var 17, og jeg var knapt 16. Jeg fikk god hjelp av rådgiveren på skolen. Heldigvis gjorde de et unntak og slapp meg inn. Det ble et flott år med mange vennskap og mye musikk, slår han fast.

Han spilte stortromme i skolens korps, og gitar i bandet Rushorder.

Fra jazz/pop-linjen på Manger gikk ferden videre til musikklinjen på U. Pihl i Bergen. Noe som ikke var fullt så gøy.

– Jeg skulle gått på Langhaugen i stedet. Men jeg var ikke klar over alternativene da. På U. Pihl var det mange med klassisk musikk som sin interesse. Flere spilte for eksempel fiolin. Jeg passet ikke helt inn. Men jeg kom meg heldigvis gjennom videregående.

BANDMANN

Da hadde han allerede bak seg tiden i bandet Twinkle Stars, som holdt det gående i et par år.

Bjarte Aasmul ble så headhunted til Knarvik-gruppen Conside, som fikk navnet sitt etter at keyboardisten bommet på «Consider» da han pugget til engelsk gloseprøve. Da var det gjort.

– Året etter, i 1983, kom Kai Taule med på bass. Han kom fra Melkeplassen og flyttet til Alvermarka da han skulle begynne i 4. klasse. Kai hadde spilt i et annet Knarvik-band som kalte seg Emotion.

Siden den gang har Bjarte Aasmul og Kai Taule hengt og spilt sammen – som et knarviksk svar på Steve Cropper og Donald «Duck» Dunn.

GUTTA BOYS

Ingenting, ikke en gang militærtjenesten, kunne skille Bjarte fra kompiser og musikk.

– Jeg var i militæret i fire-fem dager. Det var på Madla, utenfor Stavanger. Jeg var 19 år og bandet vårt den gang, Solid Gold, hadde fått platekontrakt. De spilte låtene vi hadde laget i studio over telefonen. Jeg ville selvsagt heller være der, forteller han.

– Men jeg «faket» ikke for å slippe unna. Jeg ble faktisk dårlig, fikk et illebefinnende og klarte rett og slett ikke å være der. Så jeg snakket med psykologen og ble heldigvis overført til Siviltjenesten.

– Hva skjedde med Solid Golds platedebut?

– Plateselskapet gikk konkurs. Det ble ingenting av det. Kai og jeg jobbet en tid hos Frank Mohn på Flatøy. Vi slipte rør, tjente penger, men fant likevel ut at vi heller ville satse hundre prosent som musikere, forteller han.

SPILTE COVERLÅTER

Karene kalte seg «Gutta Boys», kjøpte en Toyota Hiace og booket spillejobber på puber og fester under mottoet: «Du ringer, vi swinger».

Gutta Boys med gitar, bass og en liten trommemaskin underholdt på hele Vestlandet.

– Vi spilte låter av Beatles, Eagles, Creedence Clearwater Revival og andre klassiske rockegrupper. Vi var et skikkelig pub-band og hadde mye moro sammen, ler han.

– Hva skjedde når dere fikk oppdrag på hver deres kant?

– Vi har jo spilt på ulike forestillinger. Jeg har vært sjalu når Kai har fått tilbud om å være med på noe spennende, og han har sikkert vært misunnelig på meg når jeg har fått artige oppdrag, sier han.

Men vi har alltid hatt flere felles prosjekter gående, som Chickendales og Dark Side of the Wall.

FARMORS HYTTE

Etter den første ubehagelige opplevelsen med musikk han ikke var fortrolig med, har selvtilliten økt i takt med de mange utfordringene han har tatt på strak arm.

Som da bandet hans, Linjen Bluesband fra Knarvik, fikk spillejobb i by'n.

– Vi var livredde for å dumme oss ut. Så jeg lånte hytten til min farmor på Hjellestad, kjøpte inn mat, drikke og alt jeg trengte og tok med meg gitaren, forteller han.

– Så leide jeg en moviebox og tok med tre videokassetter med konsertopptak av Stevie Ray Vaughan. I 14 dager øvde jeg, nesten dag og natt, før jeg følte at jeg begynte å få taket på det.

– Det var en svært viktig erfaring for meg. Jeg lærte veldig mye av skippertaket mitt. Når jeg spiller i dag, kan du fortsatt høre at det er blues-gitarist jeg egentlig er. Det ligger der, som en viktig del av min musikalske bagasje.

SHOW OG MORO

En annen viktig begivenhet i Bjarte Aasmuls liv som frilansmusiker var forestillingen «Bikubesong», basert på Frode Gryttens bok.

Den ble en suksess i Oslo, og regissør Lasse Kolsrud fikk med seg Bjarte Aasmul som musikalsk leder for den bergenske versjonen i Logen Teater i 2006.

– Det var utrolig lærerikt å følge en så stor forestilling fra begynnelse til slutt. Jeg kunne faktisk godt tenke meg å jobbe som regissør. Det virker veldig spennende.

YLVIS-SUKSESS

En annen stor suksess, med Bjarte Aasmul som kapellmester, var forestillingen «Ylvis 3».

– Jeg hadde vært med på forgjengeren, som var «Ylvis – en konsert». På den tiden hadde Bård og Vegard Ylvisåker et voksent publikum, sier han.

– «Ylvis 3» var et bevisst valg om å nå ut til de yngre. Premieren i Bergen var fantastisk, med god stemning i salen.

– Men så hadde vi mange forestillinger der duoens voksne publikum, som hadde kjøpt billett måneder i forveien, nok hadde forventet seg noe annet. Det virket som om mange i salen ikke helt skjønte hva de var med på.

– Det gikk seg vel til, for «Ylvis 3» ble jo en suksess?

– I Oslo var mottakelsen enorm hele tiden. Da vi så kom tilbake til en ny spilleperiode i Bergen, var publikum blitt mer klare for «nye» Ylvis. Så da var det jubel i salen og bare moro.

GU KOR GØY

Denne høsten skal Bjarte Aasmul begynne et nytt pendlerliv til Oslo for nye forestillinger med Bjarte Hjelmelands «Gu kor gøy».

– Blir du ikke lei av å være med på det samme kveld etter kveld?

– Faktisk ikke. Ingen forestilling er helt lik den forrige. Nei, det er moro å spille med Bjarte og Tove Kragset, som er musikalsk leder. Men jeg kan bli lei hotellivet, så det er selvsagt godt å dra hjem til familien i Bergen mellom slagene.

– Til høsten skal jeg også være med Rune Larsen og Tor Endresen på deres konserter i Grieghallen.

– Du spiller på pub fortsatt?

– Ja, hver onsdag og torsdag er det spilling på Børskjelleren og Dyvekes. Så er det skolekonserter der vi reiser rundt med ulike programmer. Noen jobber med Miami Vice Machine, Chickendales og Dancing Kings, prøver jeg også å få tid til.

– Som frilanser er det viktig å ha flere ben å stå på, slår Bjarte Aasmul fast.

Artikkeltags