Lyden av Lars

Lars Vaular.

Lars Vaular. Foto:

Artikkelen er over 9 år gammel

Alle snakker om Lars Vaular. Selv snakker han helst om tekstene sine. Vi har tatt ham på ordet.

DEL

Han stiller i en ny, skreddersydd dress. Men festen etterpå, den blir bare stress.

Så der finner du ikke Lars Vaular.

– Jeg gidder ikke betale 900 kroner for å gå alene på fest. Det er helt uaktuelt, slår Lars Vaular fast.

Han var manges favoritt til å stikke av med Spellemannprisen i klassen for hip hop. Platen «D è Glede» fikk strålende kritikker da den kom ut i fjor.

Selv tror Lars Vaular at kompisen Tommy Tee vinner. Det skjedde også.

Festen etterpå gikk uten 25-åringen fra Mjølkeråen.

– Skulle jeg gått på festen etter Spellemann-showet, ville jeg i alle fall hatt med meg gjengen min. Og da hadde det jo kostet en formue.

UVIRKELIG: Hele Spellemannspris-showet er egentlig ganske uvirkelig for Lars Vaular. Selv om han ble rost opp i skyene under Bylarm sist helg, og at låten «Rett opp og ned» nylig kom på A-listen til NRK P3 og dermed er garantert hyppig spilling på radio og noen ekstra Tono-kroner på konto, er priser og glamour fjernt for Lars Vaular.

Det samme gjelder visst for John Olav Nilsen. Og resten av gjengen.

– Jeg tenker tilbake på gamle dager, for ti år siden. John Olav og meg, Girson og alle de andre. En gjeng med outsidere i Bergen. Ingen likte det samme som vi gjorde. Nå er vi nominert til Spellemannspriser og skal sitte i Oslo Spektrum.

Lars Vaular ler for seg selv. Smilet blir enda bredere når han får spørsmål om hvor og når han møtte de som skulle bli en viktig del av gjengen hans.

– Det var på en hjemme-alene-fest i Eidsvåg på slutten av 1990-tallet. Jeg gikk i 1. klasse på Åsane videregående skole og en kompis i klassen hadde invitert folk fra mange bydeler. Det strømmet på med folk til festen og noen måtte fortelle at det ikke var plass til flere. Om det var guttene fra Loddefjord som gjorde det, er noe de lærde fortsatt strides om. Men de gjorde seg i alle fall bemerket, flirer han.

Lars Vaular, 15 år den gang, fant i alle fall tonen med duoen fra 5071 Loddefjord.

– De var nok imponert over at jeg kunne så sinnssykt mye om hip hop. Jeg prøvde jo å finne noen som hadde den samme interessen og hadde sett Girson, storebroren hans Jose og Petter Beyer på scenen i Åstveithallen et år i forveien. Det var utrolig tøft. Det virket også som om de fikk alle damene. Jeg dro rett hjem og begynte å skrive tekster.

FREAKSHOW: Åsane videregående ble erstattet med Bergen Katedralskole – populært kalt «Katten». Lars Vaular kom seg til sentrum, selv om han fortsatt sov på gutterommet i Åsane.

Fotballkarrieren i Bergen Nord var over. Lars Vaular skjønte at han neppe noen gang kom til å bli god nok til å få spille for favorittlaget Leeds.

– Jeg var mye i byen. Mamma og pappa stolte heldigvis på meg. Men jeg var jo ennå en ung tenåring og fikk selvsagt noen meldinger om at «du er jo aldri hjemme», og «det er jo ikke rart at du er trøtt når du kommer hjem klokken ett om natten», sier Lars Vaular, før han slår fast:

– Men det var jo i byen det skjedde. Vennene i Åsane delte ikke samme interesser som meg, og det å bare kunne henge i byen, lage og høre musikk og drikke var en velsignelse for meg på den tiden. Takk himmelen for ungdomskortet, ler han.

KOLLEKTIV: Gjengen samlet seg etter hvert i hip hop-kollektivet Freakshow, der John Olav Nilsen også rappet. De drømte om berømmelse og de første tekstene var selvsagt på engelsk. Men guttene skjønte etter hvert at fremtiden var norsk.

– Vi synger om våre liv, om vennskap, fremmedgjøring og tilhørighet. Det er klart at noe går tapt når du skal oversette følelsene dine til engelsk.

Fra miljøet rundt dette kollektivet ble spirene sådd det som skulle bli John Olav Nilsen og Gjengen, Fjorden Baby! og Tier'n & Lars, der unge Vaular samarbeidet med Manu «Tier'n» Lopez.

Duoen ga ut «Frykt og avsky i Bergen», «Tilbake til stripa» og «Kulturclash». Lars Vaular flyttet også til kjæresten i Oslo i 2005.

– Jeg bodde der i ett år. Egentlig var det en ganske vanskelig tid. Jeg satt nesten bare inne og skrev tekster og var arbeidsløs. Jeg hadde også en del uvanlige problemstillinger i livet mitt, som jeg ikke føler behov for å si hva er.

Så Lars Vaular flyttet tilbake til hjembyen, og til gjengen sin. Den første soloplaten, «La Hat – Et nytt dagslys?» kom i 2007. Hovedstaden var representert i «Oslo, Oslo». Men det var symptomatisk nok «Eg E Fra Bergen» som ble platens mest spilte låt.

Spellemannsnominerte «De è Glede», utgitt i mai i fjor, sørget for spillejobber på de store festivalene Hove, Quart og Øya. «Solbriller på» ble ikke bare en hit og en konsertfavoritt.

Den sørget for at Lars Vaular har solgt minst 1000 solbriller, som en venninne har importert fra Kina.

FEVIK-SLAGET: Men det slutter selvsagt ikke med det. Lovordene strømmet taktfast som en vellykket Vaular-tekst etter avslutningskonserten i Bylarm-teltet i Oslo sist helg.

«Lars Vaular dreper det i teltet», skrev Lydverkets Asbjørn Slettemark i sin blogg. «Kanskje den beste Bylarm-konserten noensinne», uttalte P3-sjef Håkon Moslet.

– Det meste av bransjefolket var på konserten. Utrolig gøy at både vi og publikum fikk det til.

– Så publikum skal ha sin del av æren?

– Ja, det hjelper jo ikke at vi på scenen hopper opp og ned hvis publikum kjeder seg. Da blir det ikke rare greiene.

Lars Vaular trenger ikke å bekymre seg over publikum. Det er kanskje verre med høyreekstreme krefter som blir provosert av at han i videoen til låten «Gi meg noe bass» bruker filmklipp av Arne Myrdal og Folkeaksjonen mot innvandring da de gikk til angrep på antirasister i Fevik i 1990.

– Helt sinnssyke scener. Fullstendig absurd galskap. Og det er bare 20 år siden det skjedde.

– Blir du provosert av å se det i dag?

– Prøver å ikke bli det. Kan jo ikke være provosert hele tiden. Det er jo heller ikke så mye som sjokkerer lenger, sier han, og legger til:

– Men klart det er skummelt når noen angriper med en staur i hånden. Likevel fokuserer videoen min mest på det tragikomiske i bildene, som for eksempel hvilke klær de har på seg, frisyrene og ikke minst de rare karakterene. Som den iltre voksne damen som slår med belter, den unge hvitkledde ninjaen med nunchaku som våpen, og ikke minst den 80 år gamle mannen som knuser en bussrute med stokken sin.

FETTER SONDRE: Det ble nok fredeligere i Oslo Spektrum i lørdag kveld. Lars Vaular kom direkte fra en spillejobb på Rena. Så samlet gjengen seg i hovedstaden. Klare for Spellemannsprisen.

Der hadde han jo også John Olav Nilsen og Gjengen.

– Det blir mange kjente ansikter i salen, for fetter Sondre Lerche Vaular er jo nominert som beste mannlige artist?

– Blir kjekt å treffe ham igjen. Sondre har jo bodd i New York i flere år, så vi har ikke sett så mye til hverandre. Kanskje vi kan få til en middag sammen om ikke så lenge.

Nå har jo storebror Espen sørget for at lillebror Lars endelig har fått et spisebord i leiligheten i Sandviken. Så da er det jo muligheter for Sondre Lerche, John Olav Nilsen og gjengen til å få smake på spesialiteten.

– Jeg er faktisk ganske god til å lage mat. Spesielt supper.

– Hva er oppskriften?

– Jeg tar det jeg har rundt meg. Da blir det som regel bra.

(Dette intervjuet sto først på trykk i BAs lørdagsutgave 6.mars)

Artikkeltags