Mannen bak mytene

Artikkelen er over 13 år gammel

- Det er en myte at jeg alltid snakker så høyt, roper Dag Steinfeld.

DEL

De er kjent for å være høyrøstede. Både advokaten og hans bror, NRKs utenrikskjempe Hans Wilhelm.

Nå slår Dag tilbake mot påstanden.

– Jeg mener det er en sliten myte at vi snakker så høyt. Du leste det sikkert et sted før du kom hit. På den måten holdes myten levende. Jeg snakker ikke lavt, men ikke høyt heller, sier Dag Steinfeld – høyt og tydelig.

Han kan se det røde huset sitt på Bellevue fra kontorvinduene i 5. etasje i Olav Kyrres gate.

– De kan blinke til meg fra vinduet når jeg jobber sent, smiler han.

AKTIVIST

Dag møtte Mari på gymnaset. Nyttårsaften feiret de sølvbryllup.

– Jeg gikk på Langhaugen og hun på Katten. Men jeg gikk på alle skolene. Jeg var voldsomt politisk aktiv – ytterst på venstresiden.

– Var Mari også en rebell?

– Å nei. Men hun var en søt jente! Jeg har aldri søkt min make, men blir tiltrukket av motsetninger. Når Mari synes jeg er for dominerende, så får jeg høre det.

På gymnaset brukte Dag tiden på skolepolitikk og utenrikspolitikk i stedet for lekselesing. Han var medlem av Rød Ungdom og leder i NGS (Norsk Gymnasiastsamband) i Hordaland.

– Vi var veldig aktive. Vietnamkrigen og situasjonen i Kina opptok meg spesielt. Men så begynte jeg å tvile. I 1976 brøt jeg voldsomt med partiet.

– Hva skjedde?

– Vietnamkrigen sluttet i 1975. Og jeg skjønte at Kina under Mao ikke var så romantisk likevel. Jeg følte at mye var hakkande gale.

Det skjedde store omveltninger i Kina i 1976. Dag oppdaget at AKP til enhver tid mente det Kina mente.

– Partiet snudde og skiftet standpunkt. Jeg begynte å lure på om jeg tenkte selvstendige tanker, eller om alt var innprentet hos meg også.

BLE IKKE KLARERT

Samme år reiste han til Evjemoen for å avtjene verneplikten. Dag ble hovedtillitsmann. Hans gruppe ble sendt til Sør-Varanger, men det ble ikke den ildrøde rebellen klarert for.

– Jeg ble plassert på Forsvarsmuseet for å tørke støv. Jeg leste mye. Jeg leste noe inn i helvete om Kina.

– Ble du politisk blå?

– Nei, jeg gikk ut av partipolitikken for godt. Jo, én dag var jeg med i Arbeiderpartiet. Etter en kveld på Wesselstuen med Einar Førde og noen Ap-folk fra Bergen, fikk jeg et velkomstbrev i posten, gliser Dag, som ikke la engasjementet på hyllen selv om han ikke lenger var med i noe parti.

Han finner frem en perm full av gamle avisutklipp. Dag Steinfeld har signert på politiske ytringer siden han fikk sin egen spalte i BA som 13-åring.

– Dette er jeg jævlig stolt av. Kanskje det jeg er mest stolt av, sier lillebroren til Hans Wilhelm. Nå er høyesterettsadvokaten varm i trøyen. Han viser frem et innlegg fra BT datert 7. februar 1979. Ayatollah Khomeini var i ferd med å returnere til Iran fra sitt asyl i Paris.

– Jeg var blant de første som forutså hvilket helvete som skulle oppstå i Iran når han kom tilbake. Jeg var journalist lenge før min bror, sier han selvsikkert.

– Hvorfor ble det ingen medie-karriere da?

– Vi kunne ikke bli journalister begge to. Det hadde blitt for mye. Men vi kunne sikkert byttet. Vi har snakket om det. I utgangspunktet er jeg og min bror ganske like.

– Hvorfor ble du advokat?

– Jeg ville ha et yrke der jeg kunne leve av å preike, sier Dag og ler en buldrende latter.

FAREN BLE TORTURERT

Hans far Herman, som er halvjøde, overlevde krigen ved et mirakel.

– Det er umulig å fatte den umenneskelige torturen han ble utsatt for – 19 år gammel. Resten av slekten døde i Auswitch. Jeg har et svært nært forhold til min far.

Oppveksten på Landås i etterkrigsårene var trygg og god. I Lægdesvingen var det mange barn på samme alder. Forholdene var gode for fotball og skigåing.

– Sloss du og Hans Wilhelm som barn?

– Ja, vi gjorde jo det. Hansen er mye sterkere enn meg, og mye hissigere. Det svartner for ham på en helt annen måte.

– Er han fortsatt sterkest?

– Nå er det lenge siden sist, men han hadde nok lagt meg i bakken. Han er best i kampsport. Men han holder ikke følge i skisporet, he he.

– Hvordan er brødreforholdet?

– Forholdet mellom meg og Hansen er godt. Men vi kan også krangle. Og da kan det ta to måneder uten at vi snakker særlig mye med hverandre.

– Er det høy temperatur i familieselskapene?

– Det er vel også temmelig myteomspunnet. Men min kusines ektemann Erling Borgen kan jo være pratsom, og Arild Haaland er min onkel.

Hans søster Torill, som er professor på Nordisk ved Universitetet i Oslo, er visstnok heller ikke skåret på tungebåndet. Hun var i mange år svært aktiv i kvinnebevegelsen.

– Det var fast tradisjon at alle var samlet i min mors fødselsdag. Det kunne bli ganske voldsomt, nikker Dag.

BLANT LIKEMENN

Når dagen feires 2. april, har han lagt ned forbud mot taler. Hans Wilhelm skal være toastmaster.

– Hva tenker du om å bli 50?

For første gang stopper Dag Steinfeld opp litt. Tenker seg om.

– Jeg tror vi lever et mer vitalt liv enn generasjonen foran oss. At vi beholder ungdommen lenger.

Han leter etter noen flere ord.

– Jeg er 50 år. Om 20 år er jeg 70. Det er ikke lenge siden jeg var 30. Nei, jeg tenker jo det at årene går.

– Du omtales som veldig bergensk, med islett av noe sydlandsk?

– Det er veldig treffende. Min mormor er fra Nesna på Helgelandskysten. Min morfar var stril, og min farfar var jøde fra Øst-Europa. Sandemose sa at vi er sammensatt av reservedeler, og at det er ganske grusomt når alle delene fungerer samtidig.

Dag ler høyt. Han ville dra til Oslo da han var ferdig jurist våren 1981.

– Min onkel, avdøde advokat Wilhelm Haaland, tilbød meg jobb her. Og her har jeg blitt. Her trives jeg.

Han forteller om en annen bergensk advokat, legendariske Alf Nordhus.

– Han sa at han flyttet til Oslo fordi at i Bergen forble han blant likemenn, gliser Dag Steinfeld.

– Hvordan har de siste 50 årene vært?

– Livet har stelt fint med meg. Jeg hadde en fantastisk oppvekst med en kjærlig mor og far, en spennende ungdomstid og har en jobb i advokatfirmaet Wikborg, Rein & Co der jeg får gjøre hva jeg vil.

DAMER OG SPRIT

Mens mange advokater har klienter som ikke er i en konflikt, er Steinfelds fag å gå i retten. Han liker å prosedere.

På 80-tallet drev han med strafferett, men nå jobber han nesten utelukkende med næringslivssaker.

– Juridisk sett er strafferett ganske enkelt. «Har han gjort det, eller ikke?» Jeg har alltid vært faglig ambisiøs. Cato Schiøtz sa det til meg: «Det er vi som har det gøyest», sier Steinfeld fornøyd.

Han har ikke lyst å snakke om formuen på over elleve millioner, ifølge skattelistene.

– Det viktige for meg er at jeg har det gøy. Og at jeg får bruk for kompetansen min.

– Du har hatt en del tillitsverv. Er du en tillitvekkende person, tror du?

– Jeg tror jeg er en tydelig person. Jeg fordrar ikke runde, tvetydige svar. Folk får godta meg eller forkaste meg.

På kontorveggen henger et bilde av en gjeng menn som sitter ute i snøen. Dag Steinfeld sammen med sine nære venner. Herremiddag-arrangør Torstein Selvik, BT-direktør Didrik Munch og noen andre.

– Vi går tur hver måned og spiser middag sammen etterpå. En gang i året drar vi sammen til Alpene eller Canada på ski. Da snakker vi uhemmet om kvinnfolk og drikker brennevin, skratter Steinfeld.

Han er glødende opptatt av friluftsliv, og har egenhendig bygget familiens 40 kvadratmeter store hytte i Alversund. De har en på 64 kvadrat i Eikedalen også. Ikke noe fancy, sier han.

– De lange turene går jeg helst alene. Når jeg virkelig skal svette og slite. Da lar jeg tankene flyte og tenker på hvor privilegert jeg er. Det kan være så vakkert ute i naturen at jeg blir helt rørt.

– Det sies at du blir lett rørt.

– Det stemmer nok, det.

PREGET AV NAZISMEN

– På hvilken måte er du preget av å tilhøre en familie med så mange sterke personligheter?

– Visste du at min onkel Arild er den rødhårede i Studentersamfundet i «Sangen om den røde rubin»?

– Min far ble merket av en krig som holdt på å ta livet av ham, og hadde et konservativt syn på forsvarspolitikk. Jeg er preget av det nazismen gjorde mot hans familie, og er vaksinert mot rasisme og fremmedhat. Min mors søsken var radikale og opptatt av fred og frihet, forteller Dag Steinfeld.

Han vokste opp i et engasjert miljø – med onklene som var glødende opptatt av samfunnsspørsmål og 3. verden-problematikk. Familien var også opptatt av kultur. Tanten Anne Gullestad var både skuespiller, instruktør og teatersjef.

– Styrevervet mitt på DNS springer ut av denne tradisjonen, teater har alltid fascinert meg.

– Da jeg var ung lurte jeg på om jeg skulle bli advokat, skuespiller eller journalist.

– Skuespiller?

– Ja. Det er en sammenheng mellom journalistikk, scenekunst og den delen av advokatyrket som jeg driver med. Prosedyren i retten handler om å få dommeren til å tro på budskapet.

– Og jeg har en kraftig baryton.

Artikkeltags