Gå til sidens hovedinnhold

Terningkast 5Mektig bergensmusikal

Artikkelen er over 7 år gammel

Amalie Skrams gripende historie, Julian Berntzens store musikk og gode sangere og skuespillere gjør «Hellemyrsfolket» til en mektig teateropplevelse.

Gunnar Staalesen og Julian Berntzen har tatt på seg en stor oppgave når de gjør Amalie Skrams naturalistiske hovedverk til en nesten tre timer lang musikal. En nesten umulig oppgave, for hvordan forenkler man fire bøker og forteller historien gjennom sang, uten at mye av personenes psykologiske utvikling går tapt?

Sivert er blitt Sjur Gabriel og Olines barn, ikke barnebarn i musikalen «Hellemyrsfolket», og noen av de sentrale scenene er litt endret. Men kjernen er der, den banker inn i oss at fattigdom gir dårlige kår for kjærlighet og gode liv. Fra Sjur Gabriels slag mot sin drukne kone Oline og Siverts vold mot moren, Småfylla Oline, til Siverts stjeling og hans og konen Petras evige krangling.

I noen av de vakre sangene går skikkelsene inn i sitt indre og skaper sterke scener, som Sivert når han innser sin skjebne og Fies dramatiske oppgjør med bitre Petra.

BRIKKER I ET SPILL

Musikalen «Hellemyrsfolket» er ikke like håpefull og triumferende som «Les Miserables». Håp og drømmer knuses i møte med klasseskille og små muligheter til å bryte med slekters gang. De er «brikker i et spill der skjebnen styrer og rår», som skuespillerne synger. Men alt er ikke nattsvart heller.

Staalesen og Berntzen har forsterket Amalie Skrams budskap gjennnom den dramatiske finalen, Fies opprørske sang mot moren Petra. Hun har forlatt sin mann, som hun ble tvunget til å gifte seg med for å redde faren, og tatt med seg barna. Det er som om forfatteren selv står der og synger «Jeg har tatt mitt valg, jeg må leve mitt liv». Det er ikke slektens skjebne som rår lenger, Fie står ved sitt valg.

Mye av musikalen er bygget rundt trekanthistoriene mellom bodkaren Sivert, kjøpmannsdatteren Lydia, konsul Smith og tjenestepiken Petra. Konsulen kvitter seg med tjenestepiken han har hatt et forhold til ved å legge alt til rette for giftermål mellom Sivert og Petra. Selv gifter han seg med Lydia, Siverts store forelskelse.

De umulige kjærlighetshistoriene og den grimme virkeligheten for de som velger mest med fornuften spilles effektivt ut på scenen, ofte omtrent side ved side i den minimalistiske scenografien.

STORSLÅTT

De fattige strilene og godt stilte bergensernes skjebne griper tak i deg. Og Julian Berntzens storslåtte musikk understreker både fortvilelsen og håpet, som i Petras sterke, vemodige sang «Det skulle vært meg» og Siverts desperate «Arven i fra Hellemyrens jord» og «Når skjebnen kaller». Det er klassiske sanger som vekker sterke følelser. Og «Fies sang» er episk, en fantastisk og frigjørende finale. Berntzen utnytter teaterorkesteret til fulle.

Den erfarne musikalsangeren André Søfteland skuffer ikke som Sivert, lystløgneren, tyven, svikeren og drapsmannen. Han har en klangfull stemme og skaper mektige øyeblikk, også i sitt spill mot Herborg Kråkeviks rasende Petra.

Herborg klarer å formidle hvordan den forelskede Petra blir hardere og hardere etterhvert som hennes drømmer faller i knas og hun tar valg som er vanskelige å leve med. Hun gir fantastiske «Det skulle vært meg» både ynde og kulde. Og Karoline Krüger skinner i duetten med André Søfteland.

Idun Vik overrasker med sterk sang og spill som Fie, og Pål Rønning får frem skjørheten i Severin, Sivert og Petras intelligente men fattige sønn.

AMALIE KAN SMILE

Det er et spennende valg å la spåkvinnen fra bøkene, her i Wenche Kvammes skikkelse, vandre rundt i Bergen som en slags skjebnens herre, både for stril og byfolk. De mange lukene i scenegulvet utnyttes til stor effekt, sterkest i utmalingen av Severins vonde skjebne. Og «Hellemyrsfolket» bugner av store koreograferte fellesnumre, som «Tippe Tue», «Spåkonen» og «Sol over Bergen».

Småfylla Oline kunne kanskje vært gjort enda mer grotesk, fattigdommen enda verre, og slitet, nøden og volden på Hellemyren enda mer tydelig. Men musikalen «Hellemyrsfolket» lykkes i å formidle hvorfor noen tar feil valg og går til grunne, og hvordan en til en viss grad kan bryte med skjebnetro og slekters gang. Gunnar Staalesen og Julian Berntzen har sammen skapt en mektig bergensmusikal som gir gjenklang ut i gatene der rumenere tigger, narkomane er forvist og Robin Hood huset trengs.

Amalie Skram kan se ut over byen fra sin statueform på Klosteret og smile.

Kommentarer til denne saken