Terningkast 5: Morsomme Marit

Artikkelen er over 12 år gammel

For å si det med én gang: Marit Voldsæter innfrir de kolossale forventningene.

DEL

Noe av grunnen til Kvinner på randens enorme suksess, skyldtes de individuelle kvalitetene som gjorde at de tre kvinnene utfylte hverandre maksimalt.

Marits sterkeste bidrag i trioen var hennes komiske talent.

Det er det talentet som nå står i full blomst på Ole Bull Scene.

ELLEVILL
Det begynner som det må; med en frisk gjennomgang av mulighetene som nå har åpnet seg ved å ha scenen alene.

Siden går hun tilbake til start, og ruller opp sitt eget liv og scenekarriere som en slags parallell tematikk mellom numrene - noen av dem aktuelle og vittige, andre bare vittige.

At vekslingen fungerer som helhet, har en enkel forklaring: Marit Voldsæter er morsom nesten i alt hun foretar seg.

I de personlige stand up-sekvensene er selvironien og gjenkjennelsesfaktoren skyhøy, enten hun snakker om hytteturer eller bekymringen for barnet.

Og i shownumrene er hun så herlig absurd at det tipper langt over grensen til det urkomiske. Marit Voldsæter er ikke redd for å smøre på, men det blir sjelden for mye av det gode.

Vi kjenner igjen faktene og vendingene, hun er ellevill, geskjeftig, bannende og frekk - med et verbalt attakk som vipper oss fullstendig av stolen.

Selv har Marit med seg tre påler av noen musikere, som får spillerom både når det gjelder akkorder og komikk og som i høyeste grad kompletterer den tette forestillingen.

FÅ RÆVEN I GIR!
Høydepunktene får den lille halvannen timen til å fly:

Trude fra Mathopen er en ny klassiker, Madonna-tolkningen er imponerende sprek, og hennes gjennomgang av orgelets mange muligheter er urkomisk. I tillegg dukket Davy Wathne opp i en birolle i et ellers fabelaktig Annie-nummer.

Dessuten stiller hun et helt vesentlig spørsmål:

Når lærte folk egentlig alt de kan? Og dermed smeller hun i vei. Med alt hun ikke kan.

Men sannheten er som følger: Er det noe Marit kan, så er det å underholde. Komikertalentet er noe i nærheten av komplett og timingen er suveren.

Dessuten viser hun en ny side; evnen til å bevege publikum.

Om ikke sangen til datteren rørte den fullsatte salen, så gjorde i alle fall takkesangen til Elisabeth Moberg og Kjersti Berge premierefolket våt i øyenkroken.

For å si det sånn: Få ræven i gir! Til Ole Bull Scene, i høst!

Artikkeltags