Om det stemmer eller ikke, er ikke godt å vite, men at mange voksne bergensere har et forhold til arkitekt Ole Landmarks (1885-1970) monumentale bygg på Nygård, er helt sikkert.

Sykehuset som ble drevet av St. Franciskus-nonnene fra 1934 og i 50 år på Florida hadde både øyeklinikk og operasjonssal.

Sommeren 1984 var det slutt på sykehusdrift for nonnene, og Bergen kommune ble leietaker av bygget. Inn kom eldre langtidspasienter, og Sykehuset Florida ble gamlehjem. Inn kom også sykepleier Angunn Hope. Florida skulle bli hennes arbeidssted frem til dags dato.

– Det var en fin arbeidsplass. Mange har jobbet her i en mannsalder.

– FOR FINT

I desember i fjor flyttet hele sykehjem ved Florida til Fyllingsdalen og skiftet navn til Fyllingsdalen sykehjem. Selv om det har vært skriverier i media om bemanning og arbeidsoppgaver ved det nye sykehjemmet, er det ingen tvil om at fasilitetene er av en annen standard enn i Landmarks bygg fra 1937.

– Det er nesten for fint i Fyllingsdalen når man er vant med å jobbe på Florida. Det blir til at man jobber på en annen måte, men pasientene og tjenestene er jo de samme, sier Hope.

SISTE TUREN

Sammen med tidligere vaktmester ved Florida, Stig Andersen og nonnene Mary Doyle og Astrid Merl, blir BA med på en siste tur i det knappe fem tusen kvadratmeter store bygget bare dager før ombyggingen av bygget starter. Til skolestart i 2014 skal St. Paul gymnas stå klart til å ta imot 270 elever. Da har bygget gjennomgått en omfattende ombygging til 70 millioner kroner.

– Jeg er veldig glad for at bygget blir tatt vare på og at det blir liv i huset igjen, sier Hope mens hun kikker opp over fasaden.

Inngangen er inngjerdet med arbeidsgjerder og håndverkere strømmer ut av bygget. Det er lunsjtid.

NYLAND GÅRD

– Da vi overtok Florida etter nonnene, var det en fantastisk hage rundt bygget. En forbipasserende fortalte meg en gang at han hadde oppdaget et eksemplar av en veldig sjelden rose i hagen her ute. Det er et minne om alt de hadde her før i tiden, sier Hope.

Og før i tiden, det var tiden da nonner drev sykehuset med 120 plasser. Privatpraktiserende leger jobbet ved sykehuset. I personalhuset var det systue i kjelleren, og det var både mekanisk verksted, gartnere og vaskeri.

Mye av maten man brukte ved storkjøkkenet på Florida ble dyrket ved Nyland gård i Nyhavn, hvor klosteret Marias Minde ligger i dag.

– Det var en helt annen tid, sukker Hope og får et drømmende blikk.

SYKESALER

Allerede i det vi går inn den store, brune tredøren til Florida, møtes vi av en viss eim av sykehus. Ikke mye, men en anelse, akkurat nok til at du kunne gjettet at bygget var bebodd av syke og eldre om du ikke visste det fra før.

Alle rommene er tomme, og det virvler opp støv i krokene. Sollyset avslører at vinduene trenger en vask.

De to nonnene Astrid og Mary har begge jobbet ved Florida da det var sykehus. De forteller om store sykesaler som ble bygget om til mindre rom da Bergen kommune ble leietaker i 1984.

– Sengene sto tett i tett, og i barneavdelingen var det bare gardiner mellom sengene, forteller søster Mary.

Begge nonnene har passert 75 med god margin og ber om å bli fritatt fra videre omvisning. Det er et stort bygg med mange trapper som skal forseres.

– Vi tar heller en prat i kantinen, smiler de og får varmen i seg i det gamle personalhuset som i dag huser kontorer og kantine for St. Paul gymnas.

TRAUMER

Stig Andersen og Angunn Hope ser seg rundt i første etasje. Historiene om livet i bygget før Florida ble sykehjem er mange, blant annet om da tyskerne overtok sykehuset gjennom hele krigen.

– Det ble sagt at marmoren i trappene ble slitt ned av tyskernes jernhæler, forteller Hope og viser frem trappene opp til andre etasje.

For bergensere som opplevde krigen, skal det visstnok ikke ha vært enkelt å bli innlagt ved sykehuset etter 1945.

– Mange hadde traumer etter krigen. Sykehuset ble tatt over av tyskerne, og derfor var det vanskelig for mange å vende tilbake hit. Søstrene måtte nok snakke med en del av dem om dette, forteller Hope.

HEISHYLLE

Det er stort sett bare vasker og toaletter igjen i bygget. Skapdører står åpne, og enkelte steder henger det fortsatt noen skilt igjen. Blant annet ved heisen.

«Barn under 12 år må ikke sendes alene i heisen.»

I matheisen henger en trehylle. Den kjenner vaktmester Andersen godt til.

– Der hadde hver etasje bøker hvor de skrev beskjeder til vaktmesteren. Når den var snudd med baksiden frem, da visste jeg at det var meldinger der til meg, smiler han.

– Det er i grunnen mange ting som var annerledes i dette bygget. Hvor ellers kan man snakke om «i vakten», «krypten» og «kulvert»?

HVILELØSE

Angunn Hope viser oss både opp på loftet, i tårnet, ned i kjelleren, festsalen, krypten og vaskeriet. Krypten ble brukt til likrom og også til begravelser.

– Det var noen som sa en gang: «I min fars hus er det mange rom, men på Florida er det flere», smiler Hope.

Så spørs det om hvileløse sjeler som Hope og Andersen mener finnes i bygget også blir værende når gymnaselever inntar Florida neste år.

– Jeg er ikke spesielt overtroisk, men jeg er ikke i tvil om at det er nonner som går igjen her. Blant annet var det alltid mye bråk ved kontoret i fjerde etasje. Men vi var aldri redde, det føltes alltid trygt i bygget, smiler Hope.

HOLDT ORDEN

Under skråtaket er loftet fylt med solide hyller og skap sirlig merket med det som engang befant seg der.

– Nonnene holdt orden. Utvilsomt. Det er lett å se i dag når vi nå ser hvordan de oppbevarte og tok vare på ting.

Turen går helt opp i tårnet, «hybel med byens beste utsikt», før vi dukker ned i kjelleretasjene hvor det er både vaskeri, verksted og flere tekniske rom. Angunn Hope og Stig Andersen kjenner dem alle.

– Det var jo litt skummelt helt nederst i kjelleren eller øverst på loftet når vi gikk nattevakt. Dette er et stort bygg med sjel, smiler Hope.

Fra neste år er det opp til en ny generasjon å ta vare på Floridas sjel.