Gå til sidens hovedinnhold

Nynazister forsvarer jeg aldri!

Artikkelen er over 17 år gammel

- Kun ett glass rødvin til meg, sier advokat Harald Stabell (57). Han skal i retten dagen derpå. For å forsvare drapssiktede Trond Ramsland.

At han i det hele tatt tar seg et glass rødvin til maten når han skal i retten neste dag, hører til de absolutte sjeldenhetene. Men lammet på Lucullus n ærmest roper på en god rødvin.

– Jeg ser at Valgerd Svarstad Haugland sier at hun også unner seg et glass rødvin innimellom, så da må også jeg kunne det. Men vanligvis er god vin noe jeg reserverer til helgene.

DRAPSSAKER

Stabell er i Bergen som forsvarer for Trond Ramsland i City Park-drapet. Hans forgjenger i saken, Brynjar Meling, opplevde å få kjeft av eldre bergensfruer p å gaten. Slik oppmerksomhet har ikke Stabell fått.

– Jeg er ikke blitt tilsnakket av fremmede i det hele tatt her i Bergen. Men jeg merker at folk er svært engasjert i saken. Det forstå r jeg godt at de er.

Når de eldre bergensfruene foreløpig ikke hytter med paraplyene, så er eneste ubehag med å prosedere i Bergen at han ikke får sin daglige joggetur i Oslo-marka.

– Jeg bor på Bryggen når jeg er i Bergen, da har jeg i det minste en spasertur til tinghuset hver morgen. Dessuten jogger jeg litt langs kaiene. Men det er hyggeligere i Bergen tidligere på høsten. Da er det vær til å ta Flø ybanen opp på byfjellene og løpe innover. Både utsikten og terrenget der oppe er storslagent. Helsestudioet på hotellet bruker jeg kun i nødsfall – jeg er ikke helsestudio-menneske.

FORHÅNDSDØMMING?

I tinghuset har han for tiden en klient som stadig «overtar» jobben hans ved å stille egne spørsmål til vitnene.

– Han har satt seg svært godt inn i sakens dokumenter, da får han anledning til å stille egne spørsmå l, selv om dette er uvanlig, sier Stabell om Ramsland.

Han forteller samtidig at noen klienter er opptatt av at forsvareren stiller vitnene like mange spørsmål som aktor gjør.

– Det synes ikke jeg noe om. Det er kvaliteten og ikke kvantiteten på spørsmålene som skal være avgjørende.

I Orderud-saken, hvor han var forsvarer for Per Orderud, opplevde han at klienten ønsket å gi han sparken, men ble forhindret i dette av retten.

– De to sakene har likhetspunkter. At det er drapssaker, at det ikke foreligger tilstå else, og at den absolutte hovedtyngden av bevisene er av teknisk art. Utover det er jeg og R amsland enige om opplegget for prosedyren, mens det i Orderudsaken ble uenighet om sluttopplegget, sier Stabell.

– At en forsvarer gjør en profesjonell vurdering av hva som er det beste forsvaret, og ikke nødvendigvis følger klientens ønsker, er ikke så uvanlig. Men i Orderudsaken ble problemstillingen mer eksponert enn vanlig, på grunn av all interessen.

– Er Ramsland forhåndsdømt?

– Jeg ser tendenser til det. Dagbladet brukte saken som en del av en større artikkel om «Dødelig kjærlighet», rundt temaet familievold med tragisk utgang. Å fastslå at denne saken er en del av et slikt problemfelt før det foreligger en rettskraftig dom, er betenkelig. Det er det også når fagfolk og kolleger av meg uttaler seg langs disse linjene.

REBELL

I st arten av sin karriere forsvarte Stabell ofte aktivister, som Stein Lillevolden i Blitz-saken, og Bellona i flere saker. Senere er det blitt sto re drapssaker.

– En drapssak er en særlig utfordring for en forsvarer. Drapet er kapitalforbrytelsen, dette er saker som omfattes med mye interesse og som få r mye oppmerksomhet.

– Liker du den oppmerksomheten?

– Jeg kan i hvert fall ikke mislike den. Da kunne jeg ikke vært forsvarer i store saker. Den som ikke takler oppmerksomhet, bør ikke bli forsvarer.

– Tar du stilling til skyld hos den tiltalte?

– Min jobb er å ta stilling til bevisene, utprøve holdbarheten i dem. Det er noe mange utenforstående har problemer med å forstå, men slik er det. Et annet prinsipp er at man forsvarer personen og ikke handlingen.

Samtidig finnes det en «tilståelsesrabatt» i straffeutmålingen.

– Dersom jeg ser at alt peker mot en domfellelse, så er det min plikt å gjøre tiltalte oppmerksom på «tilståelsesrabatten». Men de som ikke har tilstått før dette punktet, endrer sjelden mening.

– Synes du det er riktig med en «tilståelsesrabatt» i rettsvesenet?

– Ja, jeg har selv vært med på å foreslå den. Det er riktig i forhold ressursbruken både i retten og i fengselssystemet, og det er riktig fordi det gir flere sjansen til å komme i gang med et oppgjør de må ta med seg selv. Jeg tror ikke det fører til at noen tilstår noe de ikke har gjort, ikke med en alvorlig forbrytelse som drap.

Hvorvidt Stabell anbefaler Ramsland å tenke over «tilståelsesrabatten» før sluttprosedyren innledes over helgen, er belagt med taushetsplikt.

– Dette tilhører de samtaler som bare forsvarer og klient får kjennskap til. Det drøftes ikke offentlig verken under rettssaken eller etter at den er avsluttet.

IKKE NYNAZISTER

– Finnes det saker som du ikke tar?

– Jeg vil ikke forsvare nynazister. Jeg står så fjernt fra deres tankeverden at jeg ikke kunne gjort jobben for dem. Man skal selvsagt unngå å identifisere seg for sterkt med en klient, man skal beholde en distanse. I tilfellet nynazister er problemet heller at distansen ville blitt for stor, i hvert fall når det er snakk om handlinger som springer ut fra en slik ideologi.

Stabell innrømmer at han i en periode også hadde problemer med å forsvare sedelighetsforbrytere.

– På slutten at åttitallet ble jeg spurt om å forsvare den tiltalte i en sak hvor fornærmede var en jente på ni år. Da var min egen datter også ni år. Jeg kom til at jeg ikke kunne ha den nø dvendige distansen, og sa nei til å ta saken. Jeg ville ha kommet til å se for meg min egen datter i fornærmede sitt sted.

Utpå på nittitallet forandret dette seg. Han så i tillegg at han kunne gjøre en jobb på dette feltet. Der andre forsvarere la opp til et råkjør mot fornæ rmede, slik at hun (oftest en hun) opplevde rettssaken som en tr akassering nummer to, ville han velge en annen vei.

– Jeg mente det var mulig å få saksforhold kartlagt uten å ty til mest mulig råkjør. Dessuten er det mange prinsipielle spørsmål rundt bevisene i sedelighetssaker, som gjør det interessant å være i kontakt med feltet.

Han kan likevel forstå at folk reagerer når enkelte advokater fremstår som om de trakter etter sedelighetssaker.

– Det kan jeg. Han du sannsynligvis sikter til opptrer dessuten som en slags seksualpolitisk talsmann i sakens anledning. For meg blir dette et brudd på prinsippet om at man forsvarer personen, ikke handlingen.

TREBARNSPAPPA

Harald Stabell er blitt 57 år, men han tar seg fortsatt meget godt ut. Sin særs oppegående helse forklarer han med de daglige treningsøktene, som han n ærmest er avhengig av.

– Heldigvis liker min kone også å jogge, vi er ofte ute på joggeturer sammen.

Konen gjennom nærmere tredve år, Anne Mette Dyrnes (53), er statsadvokat i Økokrim. Dermed representerer hun påtalemakten. I det ligger ingen grobunn for konflikter, insisterer Stabell.

– En sjelden gang har det hendt at en av oss måtte trekke seg fra en sak fordi ektefellen representerer motparten. Det hender nok at vi tar med jobben hjem, men jeg tror vi gjør det på en positiv måte. På hjemmebane kan vi prosede re i motsatte roller av de vi har i virkeligheten, jeg som aktor og hun som forsvarer. Det er et rollespill som bare skjerper evnen til å se saker fra flere sider.

Av de tre barna i alderen 17 til 27 er det kun den yngste datteren som bor hjemme. Akkurat nå er hun alene hjemme, og det er en av grunnene til at advokat-mobilen ringer under intervjuet.

– Min kone og jeg forsøker å unngå å være på reise samtidig. Også en syttenåring trenger å ha en av foreldrene hjemme. Men akkurat denne gangen var det ikke til å unngå.

Når du leser dette er Stabell hjemom en tur, sammen med datteren. Da blir det også joggetur i Oslo-marka.

– Jogging og sykling er min frisone. Samtidig slipper ikke jobben helt taket. Jeg finpusser prosedyrene mens jeg trener.

Det kan kanskje få bergensfruene med sine paraplyer til å ønske seg tykk tåke over Oslo i helgen, slik at Stabell må stå over den prosedyre-inspirerende joggeturen. Men etter en uke med bergensk brostein trosser Stabell væ r og vind for å komme seg ut i skogen.

– Slik unngår jeg forsmedelsen med å komme på de gode prosedyre-poengene først etter at saken er avsluttet.