Terningkast 4: Presser seg gjennom anonymiteten

Foto:

Artikkelen er over 3 år gammel

Tenk om Morten Harket bare hadde tatt litt sjanser.

DEL

Sykkel VM-tilbud: Få to uker med BA levert hjem gratis

Den aldrende a-ha-eks-vokalistens solokarriere har vært en høyst fragmentert og porøs plattform å stå på både før og etter at a-ha ble oppløst – om man ser bort fra «Wild Seed»-suksessen. Harket som posør og vokalist har ubestridte kvaliteter, men som en omreisende soloartist med band, som han har vært i sommer på kryss og tvers av festival-Norge, har han åpenbare mangler.

Først og fremst er låtmaterialet for tynt. Det har det gjennomgående vært siden fremoverlente «Wild Seed» kom for 19 år siden.

STEMMEN

Det var riktignok spor av fremgang i «Brother»-albumet som kom tidligere i år. Det hadde en retning. Ankepunktet var at retningen var for trygg, traust og treig. I tillegg er det en grunn til at det var Magne Furuholmen som tok seg av mellomsnakket i a-ha. Harket er, etter snart 30 år på scenen, fortsatt passe keitete i møte med sitt publikum.

Fredag kveld inntok mannen Bergen som første stopp på en liten klubbturné i Norge som også inkluderer to russiske avstikkere (Moskva og St. Petersburg) i neste måned.

Til tross for bare ét sterkt soloalbum på CV-en (hverken «Vogts Villa» (1997),«Letter from Egypt» (2008) eller «Out of my hands» (2012) står med gullskrift i den norske pophistorien - heller tvert imot) er det to ting man ikke kan ta Harket på. Det første er selvfølgelig den tidvis gudbenådede stemmen - som skinte og skar gjennom salen ved flere anledninger fredag kveld, aller sterkest i den gamle balladetraveren«Lay Me Down Tonight». Det andre punktet er den stadige trangen til utforskning og jakten på en gnist i et musikalsk uttrykk. Harket har uforståelig nok funnet det i tospann med den svenske samarbeidspartneren Peter Kvint.

Jeg må repetere kort noen linjer fra min anmeldelse av «Brother»-platen tidligere i år: I Jan Omdahl-biografien «The Swing of Things» reagerer Harket kraftig når Omdahl legger frem Paul Waaktaar-Savoys oppfatning av Harkets deltakelse i diverse sideprosjekter (alt fra «Poetenes Evangelium» på Kirkelig Kulturverksted til barneplater). Han insinuerer at bandkameraten burde vært mer selektiv – rent kredmessig. Harket fyrer seg opp og vil ikke være en del av en «rock & roll-koseklubb», som han kaller det. Hans søken og nysgjerrighet etter uttrykk har ledet stemmen inn i en rekke snodige kollaborasjoner opp gjennom og den ulne middelveien han trasker på nå bringer ham dessverre ikke mye videre. Det er de som mener at Harkets stemme utelukkende kler et mekanisk lydbilde, men nevnte «Wild Seed» var et bevis på at det bodde en parallell røst i han – en som kunne mene og ytre med et semi-raspete stemmebånd, ikke bare briske seg med falsett i finstemte poplåter skrevet av Paul og Magne. Den stemmen (fra «Wild Seed» sliter solo-Harket fortsatt med å finne tilbake til.

På USF Verftet i går kveld var låtlisten skåret over nesten samme lest som hans festivalsett fra i sommer. Selv så jeg Harket i Langesund i juli og det er ikke vanskelig å konkludere med at lydperfeksjonisten finner seg bedre til rette i en tett sal enn under åpen og brisen sommerhimmel.

IKKE PÅ ALBUMET

Etter en litt famlete åpning med «Do you remember me» trekker Harket opp et av kveldens sikreste kort allerede som låt nummer tre – allsangvennlige «Spanish Steps» som har tålt tidens tann ganske greit. Forglemmelige «End of the Line» og «Darkspace» ruller sakte forbi mens noen historieløse konsertgjengere bakerst i salen roper på tittellåten fra «Kamilla & Tyven».

Men så begynner det å skje ting. Harket bryter opp settet med en låt som har fulgt han på turné siden slippet av «Brother», men som ikke fikk plass på platen. Den plateselskapsansatte, eller om det var Harket selv, som valgte å droppe det som faktisk hadde seilt opp som albumets aller sterkeste må gå noen alvorlige runder med både dømmekraft og vurderingsevne. «Did I leave you behind» er dresset opp i de dramatiske lydveggene som kler Harkets klare stemme så godt. Se på den som en halvgammel og litt bitter onkel av a-has lysende «Living A Boy´s Adventure Tale».

Den gamle Locomotives-låten «My woman» som Harket døpte om til «Movies», og laget en litt dårligere tekst til, makter også å presse seg ut av anonymiteten og vise vei ut i siste halvdel av konserten som byr på høydepunkter som såre «Los Angeles» og «Brother»-albumets hvasseste - «Whispering Heart». Harket har virkelig begynt å bli varm under den trange svarte t-skjorten nå, men da er det også nesten over.

55-åringen tar med seg musikerne og tusler av, men kommer inn igjen for en sidrumpet «Brother» og mannens store evergreen – hiten om prostitusjon - «A Kind Of Christmas Card». Heldigvis runder Harket av kvelden som han har gjort sommeren gjennom, med hans lille hyllest til avdøde Phil Everly og en hjertevarm og naken «Let it be me».

Artikkeltags