Professor som pryler

Artikkelen er over 15 år gammel

– Biologiske foreldre er uunnværlige for et barn, sier professor Marianne Skånland.

DEL

Barnevernet har fått mye negativ oppmerksomhet i det siste. Skånland er professor ved Universitetet i Bergen. Tirsdag så du henne kanskje i NRKs «Standpunkt» der hun bemerket seg med sin knallharde kritikk av institusjonen.

– Kan vi stole på at barnevernet gjør det beste for barna?

– Nei. De driver med helt irrelevante ting – til og med bevisst løgn – og de gjør klare feilvurderinger. Det er knapt til noe barns beste å bli skilt fra sine nærmeste og hjernevasket ved å høre nedsettende ting om foreldrene sine.

– Dette er alvorlige påstander?

– Det er full dekning for dem. Mange har ringt og takket meg etter tirsdagens program.

– Hva er det som gjør at du synes barnevernet mangler legitimitet?

– De handler ikke til barns beste. Heller ikke i overensstemmelse med loven eller med forskningen.

– Men har ikke et barn som får hjelp bedre sjanser senere i livet?

– Nei. De som havner i fosterhjem har faktisk dårligere sjanser. Det er store problemer forbundet med adopsjon.

– Hva mener du?

– Undersøkelser viser en overhyppighet av selvmord. Dessuten er elendig utdannelse en følge av at barna får problemer på skolen. Levealderen er dessuten lavere og alkoholmisbruk vanlig.

– Men skyldes ikke det de har opplevd før barnevernet grep inn?

– Nei. Det er en så fryktelig stor og traumatisk påkjenning for barn å bli fjernet fra sine foreldre, at det er hovedårsaken.

– Så det er tvangen til et liv uten en biologisk mor og far som fører dette med seg?

– Alle er enige om at tvangsekteskap ikke er bra. Man tror derimot at det å plante et barn i en familie der det ikke har tilknytning til egne slektninger er en bra metode! Det er ikke sånn vi er som mennesker. Vi føler bare ro og tilhørighet der vi hører hjemme. Se bare på «Tore på sporet» eller adoptivbarn som leter etter sine biologiske foreldre.

– Men det finnes vel foreldre som aldri burde hatt ansvar for barn?

– Det vet jeg ingenting om. Den hypotesen er en floskel som barnevernet finner på. Spørsmålet er om noen er i stand til å bedømme dette.

– Ja, og det er her barnevernet kommer inn med sin kompetanse?

– Barnevernet gir seg ut for å ha røntgenøyne. De psykologene som blir brukt er kjente familieødeleggere. Hvis du har et menneske du er glad i, så ønsker du å være sammen med det, selv om han eller hun er aldri så lite perfekt.

– Tilhører et barn sine foreldre?

– Ja, det gjør de. De tilhører den som har en naturgitt kjærlighet for dem. Men samfunnet oppfatter at det er statens barn.

– Har du et alternativ til dagens barnevern?

– Hjemmehjelp eller en husmorvikar. Vi skal ha et barnevern som gir den hjelpen som trengs. Hjelpe barn som har en syk mor. Rykke ut og vaske gulv, lage mat og hente medisiner. Ordne opp på praktisk vis. Istedenfor å utrede og komme med psykobabbel om at moren skjærer for tykke brødskiver og lager dårlig omelett.

– Hva hadde du gjort selv dersom du fikk problemer med barnevernet?

– Jeg hadde tatt barna og dratt til utlandet før det i det hadde blitt en sak. Et katolsk land er bra, der er ikke denne galskapen kommet så langt.

– Du er språkprofessor. Kan manglende intellektuell stimulans føre til at barnets språkutvikling blir vesentlig forsinket?

– Nei. Alle har et biologisk driv i retning av å utvikle språket. Man må selvsagt oppholde seg i et talende miljø, men det behøver ikke være snakking tolv timer hver dag. I noen samfunn snakker man mye med ungene sine. I andre snakker man lite. Norge er omtrent midt på treet. Men det har ingenting å si for barnets språkutvikling. Påstandene er noe dill som kommer fra skolevesenet.

Artikkeltags