Terningkast 4: Røff, men uferdig komikk

Danskene lærer nordmannen Runar å nyte en lille en.

Danskene lærer nordmannen Runar å nyte en lille en. Foto:

Artikkelen er over 5 år gammel

Dersom man går på teateret for å få en historietime, så har man kommet feil på Statsteaterets gjestespill i Teaterkjelleren på DNS.

DEL

Vil man ha et lekent og røft workshop-teater derimot, så begynner dette kompaniet å finne sin unike form.

Det er veldig fysisk teater, det spilles med brede penselstrøk, men ikke ren komedie selv om er veldig utagerende teater. Kompaniet er dannet for at regissør Yngve Sundvor (sist i Bergen med «Reksten») sammen med kompaniet gir sine helt unike versjon av ulike epoker i Norgeshistorien fra vikingtiden frem til nyere tid, samtidig som ensemblet også kommenterer selve teaterformen sin. I svarte bukser og hvite skjorter, fire menn (tre denne gangen, Gard Eidsvold er erstattet av en dukke, av praktiske årsaker). De tre mannfolkene spiller kvinnerollene også. Så det blir som en litt mer intellektuell variant av Monty Python.

FINTER TIL SPRÅKVARIASJONEN

I gjenfortellingen av Norges-historien nøyer kompaniet seg med de helt store linjene, og får til en god del raljering innimellom. Like mye som de raljerer med historien, leveres det små finter til de dansk/norske språkvariantene, danskene med sin «morgenmad» og sin «lille en», som ifølge kompaniet var sterkere enn datidens norske drikkevarer og slik skapte trøbbel i norske bygder, den gang bitteren ble introdusert. Og Kim Larsen fremstår som det ypperste av norsk/dansk kulturfellesskap, i en annen litt aparte vri.

Ellers hoppes det fritt, og tolkes fritt, alt i den grovkornede komediens navn. Fra reformasjon og bispedrap frem til Danmark/Norge i 1620 blir en kolonimakt. I denne bolken fremstår slaveskipet Cornelia mest som en danskebåt, det sier litt om tilnærmingen.

Det hele har i stor grad form av en workshopforestilling. Altså ikke for enhver smak, men med litt tilvenning til den uvanlige formen, så er det lekent og røft teater, mer eksperimentelt enn det meste som vises på DNS.

Det lekes ikke bare med historie, men også med teateret som illusjonsskaper, og med maskulinitet. Fordi Statsteateret har en helt egen form så eer de er spennende kompani å følge, selv om man tidvis også får følelsen av en litt uferdig teaterlek.

Artikkeltags