Terningkast 5: «Slapp av, de kommer tilbake»

Foto:

Artikkelen er over 6 år gammel

Av norske band er det kun a-ha som har solgt flere billetter til en enkeltkonsert i Bergen. Kaizers takket for tillitten med sedvanlig intensitet, hits og deilige rariteter.

DEL

Når Kaizers Orchestra er drøyt 14 dager unna sin egen gravferd har de gjennomført en smått sensasjonell reise i skandinavisk musikkhistorie. Men den er også velkjent; band som synger på jærdialekt som bare blir en større og større kommersiell suksess, fyller Oslo Spektrum og så videre og så videre.

Det andre elementet i bandets tolv år lange karriere er dreiningene i publikumsmassen. For Kaizers-uttrykket møtte også mye motstand i starten.

Det norske folk var delt i synet på bandet, men en liten overvekt av de som ikke orket oppsynet og lyden av Kaizers Orchestra.

Det handlet om oljetønner og den for noen uforståelige dialekten, spesielt når den ble sunget i forholdsvis raskt Kaizers-tempo med nevnte tønner som smalt rundt vokalen.

Men påfallende mange av de som klaget på at det skranglet for mye og som ble svett i øregangene av energinivået og den unorske intensiteten i starten snudde på et tidspunkt.

Og det er mange av de, den «nye» fansen, som har kledd seg i poncho på Koengen denne lørdagen. Noen få av dem kom til etter undervurderte og milde «Maskineri» (2008).

Resten kom seilende med den sukkersøte «Hjerteknuser»-effekten tre år senere.

Kaizers har likevel på en imponerende måte samtidig klart å klamre seg fast i kjernefansen som ble stormforelsket i lyden, energien og det brokete persongalleriet tidlig på 2000-tallet.

Og når Janove Ottesen og co. ruller i gang med en av Violeta-triologiens hvasseste, «Aldri vodka, Violeta», forenes raskt hardcore-fansen og de mer nyankomne i en låt som bygger bro fra tidlig-Kaizers til allemannseie-Kaizers.

20 000 mennesker innenfor dørene på Koengen er sensasjonelt for et norsk band og ingen har vært nærmere a-ha i antall mennesker på en konsert i byen i nyere tid - av norske, vel og merke. De fremmøte takkes dypt fra scenen av Ottesen.

I retur serverer bandet en tett og intens «Delikatessen» etterfulgt av den vrikkevennlige singelen «Tusen dråper regn».

«En for orgelet, en for meg» er og blir Kaizers-diskografiens skamplett, en rotete sak med lite tilstedeværelse i. Hopper vi pent over den beveger konserten seg her inn mer interessant farvann.

«Knekker deg til sist» er tung, nydelig og massiv, men konsertens første toppunkt nås idet «Evig Pint»-klassikeren «Blitzregn Baby» dundrer utover et stadig varmere publikum.

Og heldigvis er ikke Kaizers et slikt band som ved de store anledningene skal kjøre trygt og godt med albumspor og singler.

Det snåle og ukaizerske, men sjarmerende B-sporet «Tokyo Ice til Clementine» går kanskje over hodet på over halvparten av de 20 000 under nå svart bergenshimmel, men varmer dypt nede i hjerteroten hos blodfansen.

Og videre ut i konsertens midtparti er det fortsatt de halvveis skjulte og for noen litt glemte skattene som stadionflørten «Salt og Pepper» og ikke minst den seige og nydelige «Ompa til du dør»-låten om Dominique som hadde ansvar for kameraten Tony Fusciante og blir degradert «Fra sjåfør til passasjer».

Det er noe med vindskjevheten og unntakstilstanden i låter som egentlig ikke kler et stadion-format, men som på snurrig vis når ut likevel.

Mange får huket av den låten de kom for når Janove stripper til singlet og gliser bredt til de veivende hendene under «Hjerteknuser».

Den monumentale marsjen «Begravelsespolka» mangler mannskoret som gjør studioversjonen så storslått, men 20 000 røster er ingen dårlig erstatning.

En av bandets livehjørnesteiner, det desperate dødsropet «170» har jeg både hørt på små scener, på Rockefeller, Sentrum Scene, på Hultsfredfestivalen og i Peer Gynt-salen.

Blant annet. Den har likevel kanskje aldri kommet bedre til sin rett med sine blytunge mytiske drønn og ravnsvarte vesen som denne kvelden.

Klokken nærmer seg 2330 når Kaizerne entrer scenen for siste runde med ekstranummer.

Tittelsporet fra etterkrigsalbumet «Maestro» lydlegger en saftig regnskyll som spruter over Koengen uten at det legger noen demper på interaksjonen band-publikum.

Den sobre livefavoritten «Die Polizei» etterfølges selvfølgelig av «Ompa til du dør» før Kaizers trasker av etter å ha tatt farvel med Bergen etter nesten tre timer og 28 låter og en massiv maktdemonstrasjon.

Men slapp av, de kommer tilbake. Det kan imidlertid bli noen år til.

Artikkeltags