Så er den her, altså. Den megalomane toppingen på beretningen om eksentriske Violeta, moren Beatrice og faren Kenneth. I et sveip over de elleve årene med Kaizers Orchestra er Violetas tredje kapittel en blankpolert widescreen-versjon av den skranglete gjengen vi møtte i 2001.

Så hvordan låter det? Jo, stort, rart, vakkert, essensielt og svulstig. Selv med symfonisløret tungt over seg skimtes fortsatt det Kaizerske grunnstoffet i bunn her. Men var dette veien å gå? Jeg tror det. Du kan si mye om forrige generasjons mest populære norske rockeorkestre (Raga Rockers og DumDum Boys), men vågale og nyskapende har de aldri vært. Kaizers prøver og lykkes nesten helt inn.

I den teatralske metal-symfonien «Satan i halsen» prøver bandet på veldig mye rart, men ror seg i land. Eposet «Perfekt i en drøm» er så svulstig at man ikke helt hva man skal tenke. Parodi? Alvor? Eller er det bare så fint - uten ironisk distanse? Det virker sånn. De kan ikke være så stormannsgale som dette uten å mene alvor. Det nærmeste man kommer noe lignende i Kaizers-diskografien før Violeta-prosjektet er hymneaktige «Mr. Kaizer, Hans Constanse og meg» fra debuten.

Albumet mangler sidestykke i moderne norsk rock. Den utfordrer den innerste fan-sirkelen, men avrunder også historien (i hvert fall første del) om 2000-tallets største rockeband innenlands med et så essensielt, ambisiøst og svulstig verk at vi kan bruke noen uker og måneder på å fordøye den.

Djevelen selv spytter ut ordene i «Begravelsespolka» - en absurd flott hybrid av norsk rock og russisk militærmarsj. Albumets fineste sammen med «Perfekt i en drøm». «Er verden blitt gal, eller er det bare meg?». Det er ikke godt å si. Kaizers Orchestra går uansett ut med en vakker samling låter.

Låter: «Begravelsespolka», «Aldri Vodka, Violeta» og «Perfekt i en drøm».