Jennie Abrahamson er kanskje mest kjent for nordmenn som oppvarmer for Ane Brun, og turnerer med Peter Gabriel. Men Jennie har også litt felles med Robyn. Jeg kan ikke huske at jeg er blitt så raskt glad i en plate som «Gemini Gemini» siden Robyns «Body Talk».

Selv om denne artisten står nærmere kunstpopen, har hun også et knippe fengende låter og et synthtungt lydbilde på noen låter. «Phoenix» kan konkurrere med mange gode 1980-tallsballader.

KRYSTALLKLAR

Først og fremst har Jennie Abrahamson en slående, krystallklar røst det er lett å forelske seg i. Og den sparsomme instrumenteringen på hennes fjerde plate, med The Knife-produsent Johannes Berglund, lar stemmen skinne. På kjærlighetsrusede «Let's Have A Child» vever fløyten seg elegant sammen med hennes sang. Samtidig har Jennie mye å si.

Den mest umiddelbare låten, ildnende og perkussive «The War», er også den mest feministiske. Den går fra bildet av blødende søstre i krig til å hamre inn troen på at vi kan forandre alt. Nydelige «Snowstorm», over tonene fra tommelpianoet kalimba, bærer også urovekkende bilder av en katastrofe som nærmer seg etter at en har ignorert hva som skjer med vannet, trærne og de sultende. «No more fairy stories, no need to pretend» synger Jennie sterkt.

Hennes nakne ballade «Lake Geneva» er på den andre siden et hjerteskjærende vakkert minne om ung kjærlighet.

Du kommer til å høre navnet Jennie Abrahamson igjen under oppsummeringen av årets beste album.

Låter: «The War», «Let's Have A Child», «Lake Geneva», «Snowstorm».