Sykepleier Scotts musikalske sigøynerliv

Artikkelen er over 4 år gammel

Jenten fra Bergen har britisk statsborgerskap, spiller amerikansk-inspirert musikk og har aner fra Portugal, Skottland og Hardanger.

DEL

Claudia Lorraine Scott e' nokke for seg sjøl.

Hun opptrådde sammen med sin far, Clive Scott fra hun var ti og var med på plateinnspilling som 13-åring. Mer enn 40 år senere er hun aktuell med både plate og turné.

– Jeg holder på fortsatt, selv om jeg aldri har planlagt noen karriere. Musikken har alltid vært viktigere for meg enn å komme i avisen. Jeg har aldri sendt ut en pressemelding eller prøvd å få oppmerksomhet i mediene. De gangene jeg begynte å få vind i seilene her hjemme, stakk jeg til USA. Sånn sett har ikke valgene mine alltid vært like smarte, innrømmer Claudia Scott, før hun legger leende til:

– Det er et paradoks å være artist, og samtidig ikke være glad i oppmerksomhet.

REISENDE SLEKT

Claudia Scott kom til verden en oktoberdag i 1957 i det nordlige England, nærmere bestemt i Newcastle. Faren Clive var født i Penang i Malaysia. Han vokste opp i havnebyen Singapore, der han som ung mann traff flere norske sjøfolk. Med hyre ombord i en norsk båt og verden for sine føtter, havnet Clive Scott etter hvert i Kristiansand – der han ble kjent med Hardanger-jenten Marit.

Men Claudia Scotts eksotiske bakgrunn slutter ikke med det. Hennes farmor er portugisisk og har fått sin flotte hyllest i sangen «The Belle of Singapore».

– Vi er en reisende slekt, smiler hun.

– Min bror Rolf var tre år på jordomseiling før han utdannet seg til sosialantrolog med Stillehavsøyene som sitt spesialfelt. Mine to opphold i USA, i Los Angeles og Nashville, er ikke så spesielt, ler hun.

– Men det som er rart, kanskje, er at jeg er den eneste av fire søsken som ikke fikk en «straight» jobb, familie og egne barn. Jeg er på mange måter den mest huslige av oss alle. Jeg elsker å lage mat og gjøre det koselig hjemme.

– Hvor ble det sånn?

– Ja, hvorfor ble det egentlig sånn, spør hun ut i luften.

– Når det gjelder det å få egne barn, var det ikke planlagt. Tiden gikk bare fra meg. Jeg var jo ung på 1970-tallet da kvinnesaken fikk ny kraft. Jeg så opp til mine eldre kusiner som ikke hadde barn, og var påvirket av hippietiden. Jeg tenkte ikke på giftemål, men ville få meg en utdannelse og oppleve verden. Det var så mye jeg ville få med meg.

– Er det et savn å ikke ha egne barn?

– Jeg vil ikke kalle det et savn, sier hun tankefullt.

– Sangen «Fairytale» fra min første soloplate handler om to jenter. Den ene får mann og barn, den andre har bare seg selv og vil reise og oppleve verden. Begge misunner hverandre. Men ingen får i både pose og sekk. Jeg har dager der jeg strever fælt og lurer på hva jeg holder på med, og jeg har dager der jeg føler meg så utrolig heldig.

– Dessuten har min samboer i Oslo familie. Jeg har faktisk tre bonusbarn på 15, 19 og 20 år. I tillegg er jeg tante Claudia til mine søskens barn. Det trives jeg veldig godt med.

SYKEPLEIER

Selv om resten av familien bor i Bergen, har ikke Claudia Scott noen planer om å flytte hjem igjen.

– Etter så mange år er Oslo blitt hjembyen min. Men jeg blir jo aldri østlending, for bergensdialekten gir jeg aldri slipp på, sier hun.

– Jeg flyttet til Oslo da jeg var 21 år for å begynne på sykepleierskolen. Da hadde jeg gjort et forsøk på å studere ved Universitetet i Bergen etter videregående. Men det var jeg ikke klar for den gangen. Egentlig var det rart at jeg ble sykepleier. Jeg var veldig engasjert i kvinnesak. Så valgte jeg likevel et tradisjonelt kvinneyrke.

– Har du jobbet som sykepleier?

– Ja, hele tiden egentlig. Jeg arbeidet som sykepleier da jeg var nyutdannet i Oslo. Senere har jeg hatt vikariater og tatt ekstravakter mellom turneer og for å spe på inntekten. Det er ikke alltid like lønnsomt å være musiker, smiler hun.

– Dessuten er det lett som artist å bli fryktelig selvopptatt. Det handler mye om deg og karrieren. Jobben som sykepleier tar vekk fokuset fra deg selv og over på de du skal prøve å hjelpe og være til stede for. Det gir meg balanse, og det har jeg hatt godt av.

UKULELE PÅ JANUS

Claudia Scott hadde opptrådd med sin far Clive og hans band The Skywegians fra hun var liten jente. Hun kom til Norge fra London og England like før hun fylte seks år. Familien flyttet til Arna der faren fikk jobb på Janusfabrikken.

– Han spilte ukulele mens de passet trikotasjemaskinene på kveldsskiftet. Så ble han kjent med Oddleiv Lygre, Kjell Birkeland og andre lokale musikere. Jeg lærte mine første gitargrep av Kjell, for bandet øvde ofte hjemme hos oss på Espeland. Både jeg og min søster Marita ble etter hvert med på scenen og på plateinspilling.

Det nasjonale gjennombruddet kom på midten av 1980-tallet, etter fullført sykepleierutdanning i hovedstaden.

– Jeg ble med Ottar «Big Hand» Johansen og Stein «Casino Steel» Groven. Det var jo bare én TV-kanal den gang. Jeg hadde følelsen av at vi var på TV, radio eller i avisene hele tiden.

ARRESTERT I LA

Trioen vant Spellemannsprisen i 1985. For Claudia Scott ble all oppmerksomheten nesten for mye av det gode. Sammen med Casino Steel flyttet hun like godt til Los Angeles i USA.

– Han reiste av ulike grunner hjem etter ett år. Jeg ble værende i fire. Jeg hadde ikke arbeidstillatelse til å jobbe som sykepleier, så jeg arbeidet faktisk en tid gratis på en klinikk i Santa Monica. Jeg måtte ha noe meningsfullt å gjøre, i tillegg til å skrive låter. Så var jeg hjemme i Norge med jevne mellomrom for å tjene penger.

– Hva skjedde egentlig på 31-årsdagen din der borte?

– Ha, ha. Du har hørt om det! Vi var en gjeng med norske jenter som feiret bursdagen min i Los Angeles. Alle var pyntet med kjole og høyhælte sko og jentene hadde til og med leid en limousin. Vi hadde spist på en restaurant i Hollywood og skulle gå litt fra klubb til klubb. Så ble vi stoppet i døren, uten at vi skjønte hva som foregikk.

Dørvakten på restauranten hadde tilgang til en såkalt «wanted-list» med bilder av ettersøkte. Det visste seg at en av Claudia Scotts venninner lignet på et medlem av en callgirl-ring i Los Angeles.

– Det var en stakkars norsk venninne, som den gang jobbet i USA, som skal ha lignet på en av callgirl-jentene. Disse jentene skal ha dopet kundene ved å ha noe i drinkene deres. Deretter tok de kundenes verdisaker. Men så visste det seg at en av kundene døde av drinken som ble servert.

– Hva skjedde med dere?

– Vi ble stoppet av politiet da vi satt i limousinen, påført håndjern og kastet i fengsel. Det var andre arresterte der med gjeng-tatoveringer som plystret etter oss norske jenter i kjole og høyhælte sko. Det var en merkelig opplevelse. Flere av venninnene mine gråt og var skikkelig fortvilet. Heldigvis var jeg ikke redd, for jeg visste at vi ikke hadde gjort noe galt. Derfor klarte jeg å holde hodet kaldt.

– Ut på natten fikk de endelig tak i han som jobbet med saken. Denne mannen tittet inn til oss i en luke i døren og så at de hadde tatt feil jenter. Vi ble sluppet ut og kjørt hjem. I dag er dette bare en morsom historie, og en bursdag jeg aldri vil glemme, smiler hun.

NYTT LIV I NASHVILLE

Men USA bød selvsagt ikke bare på ubehagelige opplevelser. Storbyen Los Angeles har mye å vise frem – ikke minst av kjendiser og celebriteter.

– Det er så mange av dem. Du ser en eller annen stjerne nesten hver eneste dag. Ringo Starr og konen Barbara Bach kunne kjøre forbi deg. På butikken var det ikke sjelden at du traff på filmstjerner som Richard Gere og Nicolas Cage, eller rockemusikerne Steven Tyler og Joe Cocker. Du blir faktisk vant til det, og slutter å stirre.

– Jeg blir uansett ikke mer starstruck enn jeg var som 11-12 åring. Jeg spilte med min søster Marita og Skywegians i Espelandshallen. Country-stjernen Loretta Lynn med ektemann, søster og følge kom for å høre på oss etter en konsert hun hadde hatt i byen. Det blir ikke større enn det.

Sånn sett var det kanskje ikke overraskende at da Claudia Scott flyttet tilbake til USA i 1999, var målet country-musikkens mekka i Tennessee.

Om Los Angeles er full av skuespillere, så er Nashville minst like full av musikere og låtskrivere. Claudia Scott jobbet med folk som David Olney, Kieran Kane og Kevin Welch. Sistnevnte var også kjæresten hennes i flere år.

– Jeg skrev mest låter i de åtte-ni årerne jeg bodde i Nashville. Jeg orket ikke å spille for 25 dollars for en kveld på en av de mange klubbene. Noen spillejobber var selvsagt attraktive, som på Ryman Auditorium og Grand Ole Opry, samt en del festivaljobber.

– Men ikke noe å bli rik av?

– Nei, jeg dro hjem til Norge og jobbet her i perioder med musikk, og også som sykepleier. Så reiste jeg tilbake til Nashville for å skrive låter.

KLAUSTROFOBI

Pendlingen over Atlanteren ble mer og mer slitsom for en med klaustrofobi.

– Jeg har ikke flyskrekk. Det er mer den klaustrofobiske følelsen jeg får når vi skal inn og ut av flyet, der alle skal presse seg enten inn eller ut. Da får jeg ikke luft og må virkelig jobbe med meg selv. Nå har jeg heldigvis fått en app på telefonen med meditasjonsøvelser. Det hjelper meg til å slappe av og holde panikken unna.

Med Oslo som base er familien i Bergen – mor, far, tre yngre søsken og flere tantebarn – bare en togtur unna. Det gjør livet lettere for en artist på 56 år – som fortsatt ikke drømmer om berømmelse.

– Det kommer aldri til å bli det viktigste for meg. Hvis det er noe jeg drømmer om som artist, så er det å kunne fortsette å gjøre det jeg liker aller best: Lage musikk – og forhåpentligvis gode album. Det er drømmen min, sier Claudia Scott.

Artikkeltags