The Alarm vekket Willy

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

Willy Marhaug har toppet VG-listen, turnert i USA og møtt mystiske mennesker underveis.

DEL

Da Poor Rich Ones skulle lage en samleplate etter å ha kjørt på kryss og tvers i Amerika, var det en kar ved navn Joe Maynard som sto for utvelgelsen.

BAR OG BILJARD

Samleplaten het «Joe Maynard's Favourites». I presseskrivet den gang ble mister Maynard presentert som en halv-indianer fra West-Virginia med overnaturlige evner.

En mytisk veiviser, med andre ord, som hadde brukt sine evner til å plukke ut låtene som skulle med på Poor Rich Ones samleplate i 2001.

Historien lever fortsatt i beste velgående på Internett.

– Egentlig var han vel en gammel boms, som aldri hadde hørt noen av låtene våre. Sannheten må vel frem en dag, smiler Willy Marhaug hjemme i leiligheten på Minde.

– Så hvem var han egentlig, og hvor ble det av ham?

– Han var en karakter, som gjorde inntrykk på oss og som vi kunne dikte videre på. Vi møtte ham i en bar der vi skulle spille samme kveld. Dette var tidligere på dagen, før lydprøvene. Vi spilte biljard med ham og han lovde å komme på konserten.

– Det gjorde han ikke. Vi så ham aldri igjen, innrømmer Willy Marhaug.

Men i bandbilen – en romslig Chevrolet med plass til å sove – som fraktet Poor Rich Ones fra Boston i nordøst til San Diego i sørvest, vokste historien i takt med milene som ble tilbakelagt.

Joe Maynard, hvem han nå var og hva han nå het, er for evig og alltid knyttet til et band fra Bergen og deres diskografi.

VEKTLØFTER

Poor Rich Ones var Willy Marhaugs aller første band, med røtter tilbake til ungdomsskoletiden på slutten av 1980-tallet.

Willy fra Hetlevikåsen gikk på Sandgotna skole. Han vokste opp med to eldre søsken, spilte fotball, snoket i storebrorens platesamling – og var aktiv vektløfter.

– Det hadde jeg fra min far, som var aktiv i vektløftermiljøet i Bergen. Jeg ble både kretsmester og vestlandsmester. Jeg var med i NM og reiste rundt og deltok på stevner.

– Og fotball?

– Jeg ga meg tidlig. Jeg var en av dem som havnet blant reservene. Da var det ikke så moro.

Musikkinteressen han hadde tatt med seg hjemmefra, fikk et ekstra løft på skolen.

– Jeg er en av dem som kan si at mine musikklærere på Sandgotna var med på å inspirere meg til å utforske musikkens mange muligheter.

– Når du reiser rundt for Rikskonsertene og besøker skoler, er det også blitt ditt lodd å inspirere unge og håpefulle?

– Ja, kanskje det er derfor jeg liker det så godt. Jeg har også spilt på Sandgotna skole, vært i det gamle musikkrommet og opptrådt på min egen hjemmebane. Det var spesielt.

SKOLEKAMERAT

Willy Marhaugs første store musikalske forelskelse var et band fra Wales. The Alarm, ledet av Mike Peters, ga i 1984 ut debutplaten «Declaration» der allsang-hymnene sto i kø.

«The Stand», «Blaze of Glory», «Marching On» og «Sixty Eight Guns» traff mange gutter i tenårene med en orkans kraft i kastene.

Willy fra Loddefjord var en av dem.

– Jeg var ti år da jeg hørte platen for første gang. To år senere, i 1986, hørte jeg dem i Grieghallen. Der og da bestemte jeg meg for at det var musiker jeg skulle bli, forteller han.

– Mange år senere turnerte jeg i Norge sammen med Mike Peters, mitt gamle idol. Ringen var på en måte sluttet. Det var spesielt, og veldig kjekt.

På den lokale platebutikken i Loddefjord traff han Espen Mellingen, som også gikk på Sandgotna. Guttene fant fort ut at de likte de samme bandene.

– Vi var 14–15 år da den første utgaven av Poor Rich Ones ble startet. Den første tiden var min kusine, Kristin Kalvenes med på bass, mens Tone Lill Andersen spilte trommer.

– Espen måtte lære seg å spille keyboards. Så fikk han låne en kassegitar av meg, og i løpet av to måneder hadde han passert meg i ferdigheter. Han tok det lett.

NYE MEDLEMMER

Men der de andre her og der sang falskt, viste Willy Marhaug at han kunne synge både rent og fint.

Han var også med i Ten Sing-koret og ble gradvis tryggere og tryggere på sin egen stemme.

Jentene i bandet fikk snart andre interesser og Kjetil Gaasland på bass og trommis Bjarte Ludvigsen ble de nye medlemmene i Poor Rich Ones.

Gjengen øvde og øvde, spilte i Hulen og Garage og prøvde å legge seg opp penger slik at de kunne lage gode demoer i Sigma studio i Skuteviken.

– Torfinn Andersen drev plateselskapet Rec90 i Bergen. Han hadde troen på oss og mente at vi burde spille inn singelen «Mummy» – vår versjon av «Mommy's Home» fra musikalen «Med Grimm og Gru».

Året var 1995 og låten ble en liten radiohit i NRK P3. Guttenes optimisme fikk et nytt løft da flere av landets studentsteder begynte å booke dem.

Det var på denne tiden at Tor Sørensen overtok bassjobben i Poor Rich Ones. Gruppen gikk i studio med Jørgen Træen som produsent. Resultatet ble platen «Naivety's Star», utgitt i 1996.

Oppturen fortsatte med andreplaten med den kreative tittelen «From the Makers of Ozium». Den sørget for at Willy og kompisene sikret seg Spellemannsprisen. Statuetten har fortsatt hedersplassen i leiligheten i Inndalsveien.

– Espen Mellingen ga uttrykk for at han hadde lyst til å gi seg etter «Happy Happy Happy» i 1999. Da hadde vi også gjort en versjon av «Hunting High and Low» av a-ha som fikk mye oppmerksomhet i England, forteller han.

WILLIAM HUT BLIR FØDT

Uten en av bandets grunnleggere, men med Eivind Kvamme som ny gitarist, holdt Poor Rich Ones det gående et par år til.

– 2001 var vel vårt mest aktive året. Vi var på turné nesten hele tiden, blant annet på en tomåneders rundtur i USA.

Det var denne turneen som endte opp med samleplaten oppkalt etter en halv-indianer som de altså kun hadde møtt ved biljardbordet.

– Poor Rich Ones ble egentlig aldri oppløst. Vi var bare enige om at vi trengte en pause, smiler Willy Marhaug, som allerede da var blitt William Hut med sin egen soloplate, «Road Star Dolittle» i 2001.

– Hvor kom artistnavnet fra?

– I utlandet trodde de at Willy var en forkortelse for William. Sånn er det jo ofte i USA og Storbritannia. Det var til og med noen som kalte meg for Bill, og det jo ble helt feil.

– Jeg tenkte at William allerede var der. Så var det Geir Henning Hopland, videoprodusent for Poor Rich Ones, som en kveld foreslo «Hut». Det klang godt, og sånn ble det.

Willy Marhaug, alias William Hut, kastet seg ut i soloeventyret. Låter var tydeligvis ingen mangelvare. I 2004 ga han like godt ut to plater, «Versus the End of Fashion» og «Days to Remember».

Kritikerne var positive. Ikke minst fikk gullstrupen fra Bergen mye oppmerksomhet for sin vakre stemme.

– Personlig er jeg svak for artister som har sin egenart. Tom Waits er for eksempel en av mine favoritter, sier han når han skal nevne noen av de stemmene han selv setter mest pris på.

VG-LISTEN

I 2006 klarte han noe ingen andre fra Loddefjord så langt har oppnådd: Willy Marhaug klatret helt til topps på VG-listen med låten «Take It Easy», hentet fra «Nightfall».

Hitlåten lå faktisk i over et halvt år på VG-listen. Albumet solgte i over 25 000 eksemplarer i Norge.

– Ble du rik da?

– Njei, jeg ble ikke det. Men jeg tjente penger, spilte mange konserter og gjorde det generelt bra.

Plateselskapet, Universal traff godt med lanseringen av «Nightfall».

De mente at platen skulle komme ut i romjulen i 2006. Det vanlige er at alle skal ut i god tid før jul, slik at platen kan havne under flest mulig juletrær. Men da er det også lett å drukne i mengden.

– Det fungerte flott. 3. juledag var det vi de som fikk all oppmerksomhet. Jeg vet at Universal prøvde dette lanseringstrikset flere ganger, men nok uten samme suksess.

KLARER SEG BRA

Tre soloplater senere, «Silent Hum» i 2009, «The Gathering» i 2012 og årets «April Sky», har Willy Marhaug innsett at salgstallene fra syv-åtte år tilbake er vanskelig å kopiere.

– Tidene har forandret seg. Platebransjen er ikke den samme. Inntektene må komme fra andre steder enn bare platesalg. Nå laster folk ned musikk, uten at vi tjener så mye på det.

– Hvordan går det da med økonomien din?

– Vi klarer oss bra. Inntektene kommer fra spillejobber, oppdrag for Rikskonsertene – samt de rettighetene jeg har som låtskriver og utøvende kunstner.

– Når mine sanger spilles på radio, eller sanger jeg er med på som utøver, får jeg betaling for det.

NYTT BAND

Willy Marhaug har nettopp avsluttet et oppdrag for Rikskonsertene på ungdomsskoler på Sotra.

Der har han fortalt om hvordan han lager låter, hvordan livet er som artist og selvsagt fremført sine sanger sammen med medmusikantene Paul Inge Vikingstad på bass og pianist Jens Kristian Rimau.

Sistnevnte er også med i et nytt bandprosjekt, som inkluderer gitarist Anders Bjelland.

– Jeg kan ikke si så mye om hvordan det blir. Men jeg styrer nok inn mot noe nytt, noe annet enn rootsmusikk.

– Blir det plate av det?

– Ja, vi har planlagt å jobbe i studio på Gyldenpris i januar og februar. Det blir spennende. Jeg har faktisk tekstmateriale til flere plater. Det er mye å ta av.

BARNEHAGEN

En vanlig dag for Willy Marhaug begynner tidlig. Mye tidligere enn før han ble pappa til Liv og Ola.

– Jeg leverer i barnehagen rundt klokken halv åtte. Etter en liten tur med familiens hund, Jack Russell terrieren, Lucy, setter jeg meg med kaffekoppen i sofakroken. Og arbeider.

– Laptopen om jeg jobber med tekstene. Gitaren om det er melodier som står i fokus. Jeg har som regel en god økt før min kone og to barn er tilbake om ettermiddagen.

– Siden jeg er hjemme, er det som regel jeg som står for matlagingen.

CD-samlingen og vinylplatene har han fjernet fra stuen. De er sammen med gitarer og musikkutstyret i etasjen over.

Bare noen få av hans mange gitarer pryder stuen, deriblant en staselig, svart Hagström.

– Den fikk jeg av min kone da jeg fylte 40. Jeg vet ikke hvordan, men hun hadde tydeligvis skjønt at det var akkurat den som jeg ønsket meg, smiler Willy Marhaug.

Artikkeltags