Gå til sidens hovedinnhold

Trommisen spiller på flere strenger

Artikkelen er over 6 år gammel

Frode Unnelands musikalske reise har ført ham til en fullsatt Royal Albert Hall i London, og til legendariske rockeklubber i New York.

Likevel er han nok for mange vel så kjent fra lokale band som The Rub, Pompel & the Pilts, Unge Frustrerte Menn, Chocolate Overdose og Popium.

Harald Frode Unneland fra Tertnes har nemlig spilt i dem alle.

Gjengen han leker seg mest med nå, består av medlemmer fra disse smått legendariske bergensgruppene.

– Verdens beste band, slår 47-åringen fast med et smil.

USKREVNE REGLER

«Evig Din For Alltid» har tatt navnet fra en Fleksnes-episode. De gamle musikalske vennene Frank Hammersland og Per Arne «Piddi» Fjeldstad er med – i tillegg til den nye bestekompisen, Petter Folkedal, også kjent som Sgt Petter.

– Vi har noen uskrevne regler, slår han fast.

– Alle skal skrive låter. Alle skal synge sine egne låter. Og alt skal være på bergensk. Jeg var litt nervøs da jeg kom med min første sang og skulle presentere den til Piddi.

– Han er jo så utrolig flink til å lage bergenske låter, sier Frode Unneland om sin gamle bandkollega fra Pompel & the Pilts, Per Arne «Piddi» Fjeldstad.

Da trioen Piddi Fjeldstad, Eirik Trenchard og Frode Unneland slo seg sammen i 1988, hadde Frode Unneland, 21 år gammel, spilt i band i mange år. Plate hadde han også utgitt.

– Jeg ser på sønnen min Filip, som nå er 14 år, at han sliter med å finne noen å spille sammen med. Det var aldri noe problem for meg da jeg vokste opp på Tertnes.

UTVIDET HUSET

– «Bønna» – Bjørn Ivar Tysse – var min nærmeste nabo. Vi begynte tidlig å spille sammen, sier han om kompisen som også var med i The Rub – bandet som ga ut platen «Empty Rooms of Empty Hearts» i 1987.

Men det var flere andre spillesugne ungdommer i nabolaget på Tertnes. Frode Unneland spilte fotball med Knut «Tino» Andersen, og musikk sammen med de to yngre brødrene – først Eduardo «Doddo», så Geir Luedy.

– Min far var murer. Han bygde faktisk på huset vårt slik at vi fikk plass til å øve. Vi guttene bar stein, og han murte i vei.

– Spilte du trommer fra begynnelsen av?

– Haha, vi spilte på alt. Grytelokk og panner først, senere ble det skikkelige trommer. Men jeg spilte også mye gitar som liten, sier han.

– Noddy Holder i Slade var mitt store forbilde. Min mor hadde faktisk en hatt som utrolig nok kunne minne litt om den han poserte med i Slade. Den brukte jeg flittig, ler han.

TØFT I OSLO

Den musikalske oppvåkningen utover på 1980-tallet, da guttene ble ungdommer, inkluderte en rekke band, ikke minst Genesis, som fortsatt er en av favorittene.

The Rubs platedebut, med Terje Schumann på gitar, Bjørn Ivar Tysse på bass og Harald Frode Unneland på trommer, ble innspilt i Sigma Studio i Skuteviken med en like ung mann bak spakene.

– Geir Luedy produserte. Vi fikk en del oppmerksomhet i Bergen, men fikk solid en nedtur da vi skulle promotere oss i Oslo. Band fra Bergen var ikke mye verdt den gangen.

– Vi hadde en manager fra Oslo. Men da vi møtte opp i rockeavisen Beats lokaler, sa Torgrim Eggen til manageren vår: «Hva faen gjør en østlending i Bergen?»

CHOCOLATE OVERDOSE

Vel hjemme igjen var Frode Unneland en tid med i både The Rub og Pompel & the Pilts. Senere ble det mer og mer Pompel med den selvutgitte platen «Kjellerteipen» i 1988 som utgangspunkt for en rekke konserter i Bergen.

– Vi øvde og spilte hele tiden. Jeg hørte nylig på en del av liveopptakene fra den gang. Det høres flott ut, slår han fast.

En trommeslager trenger noen å spille med. For Frode Unneland var ikke det noe problem. Vennene fra Tertnes fikk ham med i Unge Frusterte Menn, med Doddo som frontfigur.

Denne gjengen, minus Doddo, bestemte seg i 1991 for å satse beinhardt på Chocolate Overdose, denne gang med Doddos lillebror, Geir Luedy som vokalist.

– Da hadde jeg gitt meg i Pompel. Vi hadde virkelig tro på vårt nye band, med platekontrakt og et proft apparat i ryggen.

Chocolate Overdose – Geir Luedy, Even «Magnet» Johansen, Paal Andersen, Bjørn Ivar Tysse og Frode Unneland – hadde grunn til å være optimister.

GLASTONBURY

Bandets tredje spillejobb var nemlig på Glastonbury, som er en av de største og mest berømte rockefestivalene i England.

– En helt vanvittig opplevelse, ikke bare på grunn av musikken.

– Hva skjedde egentlig?

– Vi ble hentet i London og kjørte i to biler, forteller han.

Underveis på turen sørover i retning den lille byen Somerset, der Glastonbury første gang ble arrangert i 1970, brøt den ene bilen sammen.

– Da vi skulle flytte utstyr over i den andre bilen, oppdaget vi at det også var andre saker med i bagasjen. Det foregikk tydeligvis en storstilt transport av dop, som skulle leveres backstage på Glastonbury.

– Vi ble selvsagt vettskremte. Tenk om vi ble stoppet av politiet. Vi hadde selvsagt ingenting med dopet å gjøre, vi røykte knapt sigaretter, men hvem ville ha trodd oss?

Chocolate Overdose slapp med skrekken og kom vel frem til festivalområdet.

– Vi spilte sikkert for 20 000. En ganske uvirkelig opplevelse, på flere måter, altså.

TØRRLAGT LUNDELL

Chocolate Overdose sin debutplate, «Everybody Likes Chocolate» solgte ikke all verden. Likevel fikk bandet en ny sjanse i det prestisjetunge danske platestudioet Puk, med den kjente produsenten Michael Ihlbert i sjefsstolen.

Oppfølgeren «Sugar Baby» solgte bedre, men ikke nok for plateselskapet Warner, som droppet bandet.

Samarbeidet med stjerneprodusent Ihlbert førte likevel til at Frode Unneland fikk spille inn plate med en av sine helter, Ulf Lundell.

– Det var et eksempel på at det ikke alltid er like gjevt å komme tett på sine forbilder. Ulf Lundell var på vannvognen på den tiden. Han var sur og sint og lite fornøyd med at han ikke kunne drikke.

– Det var grining og krangling i studio. Det var ikke spesielt hyggelig, dessverre.

CBGB

Paul Waaktaar-Savoy, som han etter hvert kalte seg, hadde tid til overs fra et a-ha som ikke solgte plater slik de hadde gjort. Han hadde hørt Chocolate Overdose og i 1994 fikk han og konen, Lauren med seg trommeslageren fra Bergen til sitt nye band, Savoy.

I kjelleren i Rollandslia har Frode Unneland flere gullplater, samt to Spellemannspriser som han har fått som medlem i Savoy.

– Jeg har pendlet til New York i mange år og bodd hos Paul og Lauren. Vi har skrevet låter, laget plater og spilt på klubber i New York.

– Har dere turnert i USA?

– Nei, spillejobbene har bare vært i New York. Der har vi spilt på en rekke klubber, blant annet CBGB, som ble nedlagt i 2006.

– Hvordan var det?

– Det var et høl, men et berømt høl – fullt av veggdyr og en dass som ikke lignet noe annet jeg har sett.

ROYAL ALBERT HALL

I tillegg til jobbingen med Savoy ble Frode Unneland også med i bergenske Popium, sammen med Frank Hammersland, Yngve Sætre, Martin Holmes og Christer Ottesen.

Bandet ga ut flere plater, fikk gode kritikker – men solgte ikke all verden.

Frode Unneland hadde jobbet som pleier, blant annet på Sandviken sykehus. I en alder av 40 år bestemte han seg for å utdanne seg som sykepleier.

– Nå arbeider jeg i halv stilling innen psykiatrien. Jeg jobber mest om natten, og har tid til både familien og musikken.

– Har du tjent mye penger på musikken?

– Nei, heller ikke med Savoy. Men jeg har spilt i en fullsatt Royal Albert Hall sammen med Savoy da a-ha var hovedattraksjonen. Så jeg er rik på minner og opplevelser, sier Frode Unneland.

Kommentarer til denne saken