«Hvis bare filmregissører kunne tenke slik...»

«Det var en gang et menneske» er en hysterisk morsom forestilling, framført av mennesker uten teatererfaring. Det at noen utvalgte mennesker forteller om erfaringer livet har gitt dem, får det til å virke så levende, skriver Frida Marie Bergquist i klasse 8b på Storetveit skole.

«Det var en gang et menneske» er en hysterisk morsom forestilling, framført av mennesker uten teatererfaring. Det at noen utvalgte mennesker forteller om erfaringer livet har gitt dem, får det til å virke så levende, skriver Frida Marie Bergquist i klasse 8b på Storetveit skole. Foto:

Av
Artikkelen er over 2 år gammel

En rørende, morsom og spennende forestilling fremført av helt tilfeldige folk med deres livshistorier som utgangspunkt.

DEL

I forbindelse med Festspillene i Bergen, har elever ved Storetveit skole deltatt på et kritikerkurs. Målet med kurset var å trene elevene i å sette ord på levende kunstuttrykk og inspirere dem til å bruke språket til å beskrive og vurdere hva de opplever.

Kurset gikk over fire timer og inneholdt lytte- og skriveøvelser, undervisning i hva kritikk kan være, diskusjon og felles lesning av kritikker.

Deretter har elevene vært på forestillinger og skrevet hver sine tekster. Kurslederne Ida Habbestad og Hild Borchgrevink arbeider som kritikere henholdsvis i Aftenposten og Dagsavisen og har utviklet kurset i samarbeid.  Denne anmeldelsen er skrevet av Frida Marie Bergquist, klasse 8b, Storetveit skole:

«Det var en gang et menneske» er en hysterisk morsom forestilling, framført av mennesker uten teatererfaring. Det at noen utvalgte mennesker forteller om erfaringer livet har gitt dem, får det til å virke så levende.

Forestillingen får tanker om livet og om det å være menneske til å flyte over i hverandre. Den handler rett og slett om alt! Du får høre om det gode og det onde en kan møte her i livet. Samtidig lærer du mye om andres erfaringer.

Dette kan være en veldig grei forestilling for en som har opplevd noe traumatisk og som kanskje føler seg som den eneste i hele verden som har det vondt.

Etter å ha sett «Det var en gang et menneske» kan man føle seg sterkere knyttet til andre mennesker. Hvis bare filmregissører kunne tenke slik...

Siden dette var en samling av ekte historier fra vanlige folk, så opplevde jeg forestillingen mer lik hvordan verden egentlig er. Når man ser på en film eller et stykke, så er det som oftest oppdiktet eller smurt litt tjukt på.

Denne versjonen av livet er en jeg nesten aldri har sett på en scene. Hvordan det egentlig er for en person å leve et liv, kom så tydelig fram: en verden der mennesker har både gode og vonde livserfaringer i sin fortid, men fortsatt ser framover.

Artikkeltags