Terningkast 5: Dristige «Forbrent» slår sprekker i hatet

Marianne Nielsen (t.h.) gjør en formidabel rolletolkning som moren som aldri slutter å elske i «Forbrent». Her med Julia Bache-Wiig som datteren Janine.

Marianne Nielsen (t.h.) gjør en formidabel rolletolkning som moren som aldri slutter å elske i «Forbrent». Her med Julia Bache-Wiig som datteren Janine. Foto:

Av
Artikkelen er over 4 år gammel

Det går en vakker kjærlighetens tone gjennom smerten i Kjersti Horns dristige oppsetning av «Forbrent». Marianne Nielsen bergtar som Nawal.

DEL

Av og til må en grave seg til bunns i det vonde for å se at kjærligheten er større. Slik er det med «Forbrent», som ble Oscar-nominert i filmform.

Stykket går rett inn i dagens krigsherjede verden og flyktningebølge med sin skildring av grusomhet og vold. Kjersti Horn har tatt Wajdi Mouawads historie om en mor som bryter hatspiralen og gjort det håndfast, nært og aktuelt:

Det handler ikke om canadiere og libanesere, vestlige turister og flyktninger, men om mennesker du like gjerne kunne møtt i din graffitimalte bygate: Mødre, fedre, sønner, døtre og søsken. Og det du ser er ikke det du tror du ser. Noen har tunge hemmeligheter å bære.

Mysterium

Denne moren overlater to brev til sønnen og datteren sin etter sin død: Et til deres far, og et til deres bror. Det livet de har levd hittil har vært en løgn. Krimintrigen i «Forbrent» driver oss mot forferdelige sannheter, vi vil vite, akkurat som moren som har måttet gi fra seg sitt barn og tvillingene som plutselig har fått en far og en bror.

Marianne Nielsen er forestillingens klippe som moren Nawal, med en indre kraft som bergtar. Hun lar oss smake både desperasjonen, fortvilelsen og kjærlighetens styrke til kvinnen som en gang erklærte at hun aldri skulle hate.

Preben Hodneland gjør en eksplosiv og fysisk tolkning av sønnen som kontrast til Julia Bache-Wiigs følsomme matematiker-søster. Motsetningen dem imellom skaper driv i forestillingen. Marianne Nielsens Nawal og Katrine Dales Sawda er også et slikt motsetningspar. Dale lar raseriet bølge gjennom seg som reaksjon på nedslaktingen av flyktningene, Nielsens Nawal ser videre.

Ekstrem scenografi

Like ekstrem som historien som nøstes opp er Sven Haraldssons enkle og effektfulle scenografi. Her er ingen ørken eller ruiner, men trappetrinn med gråpapir, som etterhvert males over med ord. Skuespillerne dokumenterer Nawals og barnas reise mot sannheten, lese- og skrivekunsten som dro Nawal ut av elendigheten tagges frem. Den røde malingen fester seg som blod. Og poesien i Mouawads tekst griper i Ragnar Hovlands nynorske språkdrakt.

Noen ganger mister teksten dessverre litt av poesien når ordene brøles ut. Pål Rønnings parodiske torturist virker også litt malplassert, selv om det er et absurd grep i en vondt absurd historie.

Men den sterke historien slipper aldri taket, den vonde følelsen i mage og hjerte gir seg ikke. Marianne Nielsen gjør en formidabel rolletolkning som moren som aldri slutter å elske.

Artikkeltags