En innlysende historisk parallell til Ukraina-krigen er den spanske borgerkrigen. Langt fra alt er sammenlignbart, med de tidligere nære båndene mellom Russland og Ukraina gir konflikten et borgerkrigslignende preg. Og borgerkriger er som regel de mest brutale.

Også krigen i Spania vakte et voldsomt internasjonalt engasjement. Den venstreorienterte regjeringen, som ble utsatt for et fascistisk opprør, fikk massiv støtte fra arbeiderbevegelsen i alle land. En gjennomgangsmelodi var at de vestlige demokratiene måtte engasjere seg med våpenmakt mot Franco, men det skjedde ikke.

Venstresiden fordømte dette som et svik, og en forspilt mulighet til å sette stopper for fascismen på bred front.

Dermed utviklet krigen seg til en arena for totalitære krefter. Mens Tyskland og Italia hjalp falangistene med alt fra våpen og tropper til terrorbombing, var Sovjetunionen den eneste stormakten som ga militær støtte til de regjeringslojale.

Det skulle vise seg å være et tveegget sverd. Ganske snart kom også sovjetisk svikefullhet til syne. Josef Stalin bedrev et skittent dobbeltspill i Spania. Ved å sette forskjellige fraksjoner opp mot hverandre, saboterte han kampen som han ga inntrykk av å støtte. Stalin var ikke interessert i at det skulle etableres en rival til Sovjetsamveldet i Vest-Europa. Han fikk viljen sin da motstanden mot Franco brøt sammen i mars 1939.

Det var bare et halvt år før Tysklands invasjon av Polen. I realiteten var den spanske borgerkrigen begynnelsen på andre verdenskrig i Europa. Kan Ukraina-krigen være begynnelsen på den tredje?

Denne uken har vi vært vitne til et merkverdig teater rundt stalinismens epigon i Norge, partiet som prøver å gjøre seg så uskyldig at det har tatt navn etter et adjektiv. For åpen scene, i Fredrik Solvangs debattprogram, forfektet Rødt-politikeren Joakim Møllersen et syn på den russiske invasjonen som kunne vært snytt ut av nesen på Putins propaganda.

Gjennomgangsmelodien var at NATO er den egentlige aggressoren i denne konflikten, og at «fredspartiet» Rødt derfor vil fortsette å være motstander av våpenhjelp til Ukraina. Møllersen uttalte seg helt i tråd med prinsipprogrammet.

Opptrinnet har utløst et ramaskrik fra befolkningen, og panikk innad i partiet. Hulter til bulter, i et forsøk på retrett som ikke virker særlig velorganisert, foregår det en faneflukt fra den vedtatte partilinjen. Fremtredende profiler, inkludert den karismatiske koseklumpen Mimir Kristjansson, er over natten blitt væpningstilhengere. Partileder Moxnes vet ikke hvilken fot han skal stå på, med prøver likevel å ri to hester. Her gjelder det å redde stumpene.

Les også

Igjen fremstår de som et useriøst tulleparti

Det blir spennende å se hvilke konsekvenser dette kaoset vil få for partiets videre skjebne. Rødt kommer nok til å endre standpunkt – ikke av overbevisning, men av opportunistiske grunner. Men det spørs om en slik kynisme vil hjelpe. En iherdig pottetrening for å tilpasse seg demokratiet, med betydelig suksess, kan ha vært bortkastet.

Rødt har jo utført en tryllekunst: å gjøre stuerent et kommunistparti med maoistiske og dermed stalinistiske røtter. AKP (ml) var forløperen som jeg selv var med på å bygge opp, men aldri ble medlem av. Jeg tok til vettet før stiftelsesåret 1973.

Ml-bevegelsen besto av alt annet enn fredsduer. Den hyllet kommunistiske drapsmaskiner på rekke og rad. At Rødt prøver å fremstille sitt revolusjonære forsett som et nærmest pasifistisk prosjekt, er et utslag av hykleriet partiet har gjort til sitt varemerke.

Dermed synker Rødt dypere enn AKP, som i det minste var omsvøpsløs i sin blodtørst. Den defaitistiske freds- og forhandlingslinjen, med motstand mot bevæpning av ukrainerne, innebærer i praksis å omfavne enda et terrorvelde. Men i denne omgangen handler det paradoksalt nok ikke om kommunisme, men om Putins variant av den imperialistiske fascismen.

Noen formildende omstendighet kan det neppe sies å være.

En gang i tiden, på åttitallet, var ml-bevegelsen besatt av tanken på å leve i en førkrigstid, der revisjonistiske Sovjetunionen ble regnet for å utgjøre den største trusselen. Nå er krigen her, og siden starten har AKPs arvtakere bruke samme retorikk for Sovjets arvtaker. Det er like inkonsekvent som skammelig.

Dette bringer oss tilbake til sammenligningen med den spanske borgerkrigen. Eller skal vi heller si til det som skiller dagens situasjon fra den gang da. Som nevnt var datidens arbeiderbevegelse samstemt i sitt krav om at de vestlige demokratiene måtte stille opp med våpen, hvilket ble avvist. I dagens Ukraina, derimot, er det nettopp en slik solidaritet som utfolder seg.

Norge står sentralt. Praktisk talt alle nordmenn – med regjeringen i spissen – har innsett at våpennekt vil være jevngodt med å servere Ukraina for Putin på et sølvfat.

Alle, altså bortsett fra en liten klikk på ytterste venstre fløy. For syvogåtti år siden meldte deres likesinnede seg som frivillige til de internasjonale brigader, og dro til et overfalt land for å slåss. I dag foretrekker etterkommerne å løpe aggressorens ærend.

Under spaniakrigen oppsto begrepet femtekolonne: hemmelige Franco-sympatisører i de lojalistiske rekkene, som i det stille motarbeidet krigsinnsatsen. I ettertid er det blitt åpenbart at den fremste femtekolonisten var Josef Stalin. Mens krigen raser i Ukraina, har hans avkom her til lands påtatt seg en tilsvarende oppgave.

Les også

Seigheten er likelig fordelt i denne konflikten